revolutionary but trønder

RBT er død - lenge leve fuglemsmo.no!

2007-03-16T09:52:00.000-07:00

Denne bloggen er død, men får ligge lit de parade. All moroa er flytta til fuglemsmo.no

En hån 2

2006-08-14T12:33:00.000-07:00

Brage Aronsen har tilkjennegitt at han er en av de som en uke i juli hånet en stakkars journalist for at han skrev korrekt bokmål. Han har angrepet meg på det groveste i sin blogg "tumleplassen", som åpenbart er en tumleplass også for språklig revisjonisme.

Brage innrømmer sin innkompetanse men hevder dette er et politisk spørsmål om "demokratisk" språklinje. Han går, med ordet "demokrati" på sin fane (sannsynligvis feilstavet), til angrep på språknormering i sin alminnelighet. "La folk skrive som de vil!" skriker Brage, fra sitt imaginære elfenbenstårn.

Jeg er demokrat, men først og fremst er jeg kommunist. En kommunist setter det internasjonale proletariatets interesser først, før liberale "verdier" og anarkistisk pluralisme. En fullstendig oppløsning av språknormen vil gjøre skriftspråket mindre tilgjengelig, både for den jevne norske arbeider, og våre nye landsmenn og -kvinner, som skal lære dette språket. Skal kamerat Fatima lære å "skrive som hun vil"?

Brages anarkistiske og liberalistiske tilnærming til det skrevne ord, ville i praksis, om det ble påtvunget samfunnet, gjøre språket og media enda mer utilgjengelig for arbeiderklassen og en rekke segmenter av det norske folket. I klartekst en forsterking av det ideologiske, politiske og miltære diktaturet til borgerskapet.

Vedlegg (fra ordbok.no):
BOKMÅL: hån -en (lty) uttrykk for forakt, ringeakt filmen er en h- mot vårt fedreland / h- og spott

NYNORSK: hån m1 (lty hon) spott, spit, hæding, vanvørdnad avvise ein med h- / utsegna er ein h- mot alle

EN hån!

2006-08-13T00:03:00.000-07:00

Etter en røslig frokost med både egg og beiken, andre dag på hytta på Hvaler, leste en av hyttekameratene høyt fra Aftenposten Aften. En journalist brukte uttrykket "en hån" og dette ble gjenstand for heftig diskusjon. Noen (husker ikke akkurat hvem) lo av dårlig sommervikarjournalistikk. Ifølge vedkommende besserwisser heter det nemlig "ETT hån" ikke "EN hån". Undertegnede tok journalisten kraftfullt i forsvar. Jeg var hellig overbevist om at "EN hån" var fullstendig korrekt. Jeg har utallige ganger gått til angrep på ikke bare EN, men mange hån mot arbeiderklassen, folket, grunnloven, folkeretten, kvinner, fattigfolk, innvandrere, bilister, kommunismen, revolusjonen, ytringsfriheten, menneskerettighetene osv.

Diskusjonen utartet, og til min store overraskelse var jeg alene (!) om å forsvare denne korrekte språlinjen. Av ni (og etterhvert flere!) hytteturister, var jeg ensom om å fordømme bruket av "ETT" foran "hån". Isolert som vi var, kunne vi ikke sjekke ordbok e.l., men i fortvilelse sendte jeg melding til tre intelektuelle kamerater. Tea (litteraturstudent) og Jan Erik (språkstudent) støttet meg, mens en kjønn- og likestillingstudent med nordnorske aner hellet mot "ETT" (noe tvilende). To trønderske kamerater jeg snakket med på telefon regelrett lo av min påstand om at det heter "EN hån".

På lørdag hadde dataprogrammerer Wilhelm kommet til hytta med sin usedvanlig lekre Sony Ericson med nettleser. Han støttet også "ETT hån", men var så høflig å sjekke ordlista på internett. Og skulle du sett *laaaaaaaaaaaaaaaaaang fanfare med påfølgende trommevirvel og symbalrunking* den korrekte skrivemåten er EN hån! Ikke ETT hån, men EN hån! EN hån!

Denne historien er full av lærdommer. Å ha flertallet mot seg, betyr ikke at man tar feil. Mao hadde rett i at kommunister kan være dumme (og barnslige). Hvis man bare hakker lenge nok på et fjell (i denne historien et fjell av språklig inkompetanse) kommer tilslutt utviklingen og vitenskapen til unnsetning og fjerner fjellet, som et svensk tigerskott pulveriserer et pølsebrød hvis man tenner lunten og lar den erstatte pølsen.

Jeg er en dårlig taper, ingen tvil om det. Men til gjengjeld er jeg også en forferdelig kjip vinner. ;)

PS: Alle angrende syndere oppfordres til å gjøre offentlig selvkritikk på denne bloggen.

Årets siste

2006-08-08T14:24:00.000-07:00

ferietur går av stabelen i kveld. Skal kjøre til hyttetur på ærverdige Hvaler. Mellom Fredrikstad og Strömstad. Ja, der hvor alle rikingene har hytter. Blir sjov!

Hva er et riktigst fokus i feministisk kamp?

2006-08-06T15:26:00.000-07:00

Når kjønnsroller blir det sentrale framfor patriarkalske maktstrukturer, vil det åpne for at menn som kjønn kan framstilles som offer framfor herskere.

Jeg mener Rød Ungdom har vridd sitt feministiske fokus fra økonomiske fordeler og familien som mannens maktbaser og over på først og fremst kjønnsrollene. Det fører til et umarxistisk syn på kvinneundertrykking og individualisering av problemene knyttet til patriarkatet. Fokus flyttes fra overbygning til basis.

Det har blitt hevdet at kvinner er likestilt i basis, fordi lovene likestiller menn og kvinner, og at dette er et stort paradoks for oss feminister. Da står vi tilsynelatende igjen med kun kjønnsrollene å endre på. Men lover er også en del av overbygningen og lovene alene kan ikke endre basis dramatisk. I dag hersker borgerskapet på grunnlag av kapitalisme, imperialisme, kvinneundertrykking og rasisme. Det er et sammenfiltret og sammenhengende system som sikrer den overveiende hvite og mannlige delen av den vestlige overklassen sitt grep om Verdenssamfunnet.

Det er ikke feil av feminister å føre ideologisk kamp eller kamp om lover og regler. Men kjernen i kvinneundertrykkinga er menns relativt større økonomiske makt, og, delvis gjennom den foran nevnte, maktposisjon i familien. Menns gjennomsnittlige fysiske overtak og machokulturen øker denne makten. Dette er strukturer det er umulig å fjerne med god vilje. Uansett hvor revolusjonær og feministisk man er som individ, vil revolusjonære menn i gjennomsnitt ha mer makt enn gjennomsnittskvinnen. Det kan man verken tenke eller føle seg ut av.

Det kan sammenliknes med imperialismen, hvor hvite vestlige arbeidere ikke kan solidarisere seg ut av det faktum at vi delvis vinner fordeler på bekostning av den fattigere og mer utarmede arbeider- og bondeklassen i den tredje verden. Likheten er slående og krever at fokuset rettes mot grunnlaget for undertrykkinga. Dets vesen framfor framtredelsesformen. Og det tror jeg kun kommunister er i stand til å gjøre fullt ut.

Maoistenes analyse av Sri-Lanka

2006-08-06T14:44:00.000-07:00

For de veldig spesielt interesserte:

Tasks of the Maoist revolutionaries in Sri Lanka

Sri Lanka is simmering with un-resolvable class and national contradictions and caught up in a spiral of organic political crisis. It is being held together by a fractured and defunct feudal-colonial / comprador-bureaucratic state propped up by world imperialism. The so-called “peace process” is in crisis. It is held together by a fragile cease-fire. The “peace process” has resulted only in facilitating direct foreign penetration into the lifelines of the island- politically, economically and strategically more than ever before. The US has entered into the “Acquisition and Cross-Servicing Agreement” with the Sri Lankan state, which provides it with free access to all land, sea and air military facilities. It is training and modernizing the armed forces on a new level, including the intelligence services. India has gained access to the strategic oil tank facilities in the Trincomalee harbor. The CIA, MOSSAD and RAW are having a field day all over the island! The World Bank and the IMF has sunk their fangs even more deeply into the economy. The people face a spiraling cost of living. They have no hope for the future. Extremists, racists, and fascists have gained access to state power. The fractured ruling class plays a deadly game of chess to grab state power, while the Tamil nation- and the people- bled by two decades of war, is held hostage. The people pay the price for the politics of a blood-drenched, genocidal, fascist-terrorist feudal-colonial state enforced by a parasitic, corrupt and defunct ruling class, propped up by world imperialism.

The foremost duty of the Maoist revolutionaries is to forge their conscious and principled unity to rebuild the Ceylon Communist Party –Maoist, on the solid foundations of Marxism-Leninism-Maoism. A party of a new type, a genuine vanguard revolutionary Maoist Communist Party must be built by destroying a deeply entrenched revisionist- economist past. It must be built on the basis of forging the most advanced scientific proletarian revolutionary theory, line, program, strategy and plan in accordance with the concrete conditions of the Lankan revolution. This is to be done through the course of deepening revolutionary practice in advancing the class struggle and building the organizational unity, strength, discipline and fighting capacity of the proletariat, in unity with the oppressed masses and nationalities. This has proven to be a tortuous task. There are many barricades to overcome: The task has been compounded by repeated desertion, capitulation and splits internally. By the destruction caused by the terrorist insurgencies of the Revisionist/Social-Fascists and the crass betrayals of the Parliamentary revisionists. By the over-determination of the National Question and the dominance of the bourgeois ideology and politics of chauvinism and nationalism. By the lure of the illusions of the open–market economy, accompanied by the virulent, anti-Communist, narcissistic ideological onslaught of imperialism. The chief subjective factor, however, has been the inability to forge a vanguard of genuine Maoist revolutionaries to undertake the task of rebuilding the party. Yet, those who have steeled themselves in struggle and who continue to have un-shaking faith in the masses, in world revolution and in MLM shall continue their efforts towards building the party. They will do so in order to advance the Lankan revolution in the context of hastening the world revolution and the worldwide victory of Communism.

Ceylon Communist Party- Maoist

Hvem er våre venner - global intifada!

2006-07-31T13:55:00.000-07:00

I en tidligere post har jeg skrevet litt om hvem som er fienden (http://fuglemsmo.blogspot.com/2006/07/hvem-er-fienden.html). Men hvem er våre venner?

1. Vi (kommunister altså) er for kommunismen = klasseløst samfunn, fred og frihet for hele menneskeheten.

2. Bare arbeiderklassen alliert med resten av folket (altså alle minus fienden og deres allierte) kan skape dette samfunnet gjennom bevisst valg av kommunistisk styresett.

3. Kun gjennom revolusjon, gjennom kamp, gjennom å utfordre imperialismen og kapitalismen politisk og militært, kan vi fjerne borgerskapet fra makten.

For å illustrere:
I dag er den sionistisk-imperialistiske krigsmaskinen igjen løs i Midt-Østen. Brennpunktet for folkets kamp mot imperialismen står akkurat nå i sør-libanon. Våre venner er de som ikke gir opp, de som kjemper, de som står imot, de som viser vei.

Hizbollahs raketter er folkets raketter, de er våre raketter. Hizbollahs kamp mot sioniststaten, på tross av Hizbollahs religiøse konservativisme og reaksjonære og føydale trekk, viser vei for alle som vil avskaffe imperialismen.

I dag er antiimperialisme = støtte til Hizbollah og det libanesiske og palestinske folket. Hvorfor støtte Hizbollah når man ikke er enig med Hizbollahs maksimumsprogram, selv om man ikke er for islamistisk politikk? Fordi de kjemper. Så lett er det. De kjemper en rettferdig kamp, med riktige midler. Væpnet imperialisme må møtes med væpnet antiimperialisme.

Frihet for Palestina!
Seier til den palestinske og libanesiske motstanden!
Global intifada!

Socialdemokrati - klassforräderi!

2006-07-29T08:09:00.000-07:00

(Innledning for seminaret "Politisk idéhistorie" på RUs sommerleir 2006)

Sosialdemokratiet

1) Arbeideraristokratiet
Da Lenin utviklet sine teorier om imperialismen som kapitalismens høyeste stadium, utviklet han også teori om ”arbeideraristokratiet”. Han mente at det i de imperialistiske landene utviklet seg en gruppe mennesker som kom fra arbeiderklassen, men fikk sammenfallende interesser med imperialismen og borgerskapet. Lenin mente at den ekstra profitten kapitalistene fikk gjennom imperialistisk utplyndring gjorde at de kunne kjøpe opp deler av arbeiderklassen.

I Norge kan vi si at arbeideraristokratiet finnes på tre nivåer:
1: De heltidstillitsvalgte som bedriftsledelsen forholder seg til som arbeidernes representant, men som samtidig er ansvarliggjort av lov og avtaleverk i forhold til bedriftens ve og vel, og som er ansvarlig for å sikre arbeidsfred på bedriften. Disse har også, vanligvis bedre arbeidsforhold enn sine arbeidskamerater.
2: På høyere nivå finnes sjikt som både har større inntekter, og som har større ansvar for å sikre klassesamarbeidet og freden.
3: Øverst finnes et lite sjikt av arbeideraristokrater som er sentralt plassert i samfunnsmaskineriet, blant annet i større bedriftsstyrer og som kontrollerer større bedrifter eid helt eller delvis av fagbevegelsen. De kan veksle mellom å være fagforeningspamp og statsråd og tilhører borgerskapet, uavhengig av om de det ene året er minister og det andre året er i toppen for en hovedorganisasjon.

Lenin hevdet at arbeideraristokratiet er den sosiale hovedstøtten til borgerskapet, altså at de er den delen av folket som er viktigst for å bevare kapitalismen og hindre utviklingen av en revolusjonær bevegelse. Disse gruppene er sterkt preget av klassesamarbeid og lojalitet til det borgerlige systemet. De er ofte i veien for radikal fagforeningskamp og revolusjonær kamp. Arbeideraristokratiet er tett knyttet til de reformistiske og sosialdemokratiske ideene.

2) Revidering av marxismen
På begynnelsen av 1900-tallet hadde Marx og marxismen hadde enorm respekt i den internasjonale arbeiderbevegelsen. Selv om få partier var virkelig gjennomsyret av Marx og Engels vitenskaplige teorier, var ingen retninger sterke nok eller godt nok organiserte til å virkelig utfordre marxismen i arbeiderklassen. Det sterkeste arbeiderpartiet var det tyske SPD.

En av lederne i dette partiet, Eduard Bernstein, ble opphavsmannen til revisjonismen. Denne retningen tok ikke et fundamentalt og åpent oppgjør med Marx, men gjennom "revideringer" forkastet den de viktigste konklusjonene i marxismen. Bernsteins teori munnet ut i to grunnleggende ”revideringer”:
1: Jo lenger kapitalismen utvikler seg, jo mindre sannsynlig blir sammenbruddet.
2: Arbeiderbevegelsens mål er sosiale reformer, ikke sosialistiske revolusjoner.

På denne tiden kalte alle arbeiderpartiene, selv de revolusjonære og kommunistiske, seg for sosialdemokrater. Men da revisjonismen til Bernstein & Co vant fram i for eksempel Det Norske Arbeiderparti, brøt de revolusjonære med sosialdemokratene og dannet kommunistpartier.

Det klassiske sosialdemokratiet kjennetegnes tydeligst ved at de er mot revolusjon. De er reformister. På grunn av
a) sin mangel på korrekt, marxistisk, økonomisk analyse av kapitalismen og nødvendigheten av at kapitalismen skaper kriser og kriger selv om du prøver å reformere den
b) sin tro på staten som et ganske nøytralt apparat som kan brukes til arbeiderklassens beste, og troen på at staten og statlig drift står i motsetning til kapitalen
c) at sosialdemokratiet som tankesystem utvikles av mennesker som enten er en del av borgerskapet og et arbeideraristokrati som på mange måter har interesse av å opprettholde kapitalismen og imperialismen

Dette gjør at sosialdemokratiet IKKE er en del av venstresiden. Det er en borgerlig ideologi som tjener kapitalismen.

Mot sosialdemokrati står marxismen som sier
a) at kapitalismen som system MÅ føre til kriger, kriser, urettferdighet og nød. At kapitalismen aldri kan bli stabilt for flertallet av Verdens befolkning og at bare revolusjon og utvikling til kommunismen er løsningen.
b) at staten er kapitalistenes stat, den er ikke vår venn og kan ikke bli arbeiderklassens redskap. Arbeiderklassen må ta makta fra kapitalistenes stat og erstatte den med en arbeiderstat.

3) Det Norske Arbeiderparti
For å forstå sosialdemokratiets klassekarakter fullt ut må vi se på historien til sosialdemokratiet i Norge. Siden 1920-tallet har Arbeiderpartiet (Ap) vært det fremste sosialdemokratiske partiet i Norge og de har vært borgerskapets viktigste parti. I 1923 brøyt Ap med kommunistene. De neste 10 åra kvitta de seg med målet om revolusjon og et klasseløst samfunn. I 1935 danna de regjering med hjelp av Bondepartiet og Ap har hatt regjeringsmakt i over 55 av de neste 70 åra. Arbeiderpartiets æra i norsk politikk starta med deres støtte til Hovedavtalen i 1935. Denne avtalen mellom Ap-dominerte LO og arbeidsgivernes organisasjon, sikrer ”arbeidfreden” mellom tariffoppgjøra ved å forby streiker som ikke er leda av LO-ledelsen. Den er kalt grunnloven til norsk klassesamarbeid.

Etter 2. verdenskrig og den tyske okkupasjonen av Norge, sto Arbeiderpartiet i spissen for ei kapitalistisk oppbygging av Norge. De første 25 åra etter krigen var prega av en høykonjunktur i den kapitalistiske verdensøkonomien. Så lenge høykonjunkturen varte, kunne Arbeiderpartiregjeringene levere varene; velferd og trygghet, innafor rammene av kapitalismen.

Sjøl om Arbeiderpartiet satte norsk storkapitals interesser først i sin politikk, kunne de innføre mange velferdsgoder som ikke gikk på tvers av borgerskapets profittbehov. I samme tidsperiode tok Arbeiderpartiets ledelse klart stilling for det imperialistiske verdenssystemet. De meldte Norge inn i Nato i 1949, uten folkeavstemming og uten debatt innad i eget parti. På 50-tallet blei Norge innmeldt i Efta og i 1972 sto Ap-ledelsen i spissen for å melde Norge inn i EEC (dagens EU). Inspirert av bl.a. Churchill og CIA, var Ap-lederne fremst i kampen mot kommunistene i Norge.

På midten av 1970-tallet var verdensøkonomien prega av børskrakk og krise. Mot slutten av dette tiåret satte Ap-regjeringa i gang ”innstrammingspolitikken”. Blant tiltaka deres var mindre regler og subsidier for næringslivet, avregulering av boligmarkedet – en direkte årsak til den vanvittige prisstigningen på boliger og stopp i lønnsøkningene. Det var slutt på høykonjunkturen og over hele Vesten slo den nyliberalistiske politikken og ideologien gjennom. I Norge har Ap-ledelsen vært den fremste gjennomføreren av nyliberalistisk politikk. På 80-tallet la Ap-regjeringene flere oppgaver på kommunene og fylkeskommunene men pengene til å gi et godt tilbud, fulgte ikke med.

På 1990- og 2000-tallet har nyliberalismen – og Arbeiderpartiet – følgende rulleblad å vise til:
- Pensjonsreformen, 20% reduksjon av pensjonsutbetalingene og tilrettelegging for privat fondering.
- Sjukehusreformen, som tok sjukehusene ut av folkevalgt kontroll og gjorde sjukehusene om til helseforetak som drives etter bedriftsøkonomiske prinsipper.
- Børsnotering og delprivatisering av Telenor og Statoil
- Europas mest liberale vannkraftlovgiving
- Posten som bedriftsøkonomisk foretak
- Nyliberal omlegging av skolesystemet (reform 94, reform 97 og kvalitetsreformen)
- Nyliberale prinsipper i NSB og jernbaneverket i form av bl.a. New Public Management
- Oljefondet som kapitalreserve for all verdens storkapitalister

4. Venstrereformismen
Ettersom flere sosialdemokrater syntes arbeiderpartiet sviktet sitt uttalte mål om sosialisme og hadde for nært forhold til USA-imperialismen, ble forløperne til SV dannet. SV ble tilsynelatende et sosialistisk alternativ til Ap. I praksis har partiet hele tiden vært Aps støtteparti. De har vært en del av Aps grunnlag for å holde på sine posisjoner, lokalt og nasjonalt. SVs reformisme framstår som et alternativ til Ap, men i realiteten er de kun en nyanse av sosialdemokratiet.

I likhet med de sosialistene som på en måte havnet mellom sosialdemokrater og kommunister for 100 år siden, kan ledende SVere, iallfall tidligere i partiets historie, framstå som revolusjonære og marxistiske. Faktisk mente SVere og SUere på 70-tallet at de sto til venstre for AKP(ml) og at de var mer leninistiske enn AKP. Da kommunistene brøyt med Arbeiderpartiet for 80 år siden, kalte AUF seg for Venstrekommunistisk Ungdomsfylkning. De ville framstille seg selv som mer radikale og lenger til venstre enn kommunistene. Det skal vi fortsatt være svært obs på; sosialdemokrater og reformister kan ofte framstille seg som revolusjonære og sosialister.

Men venstrereformistene anerkjenner ikke nødvendigheten av å danne revolusjonære partier med kommunismen som mål. De anerkjenner ikke at revolusjon er eneste mulige vei til sosialisme og kommunisme. Deres analyser av staten sier at staten delvis er hevet over klassene og dermed sier de at sosialister kan bruke den kapitalistiske staten til å skape en bedre kapitalisme eller til og med innføre sosialismen.

De ender opp med å bli mest opptatt av velgeroppslutning om partiets stortingsgruppe og de lokale parlamentarikerne. Desto større oppslutning de får, desto mer eser det lønnede partiapparatet ut. De vil ha egeninteresse i det borgerlige systemet og deres stillinger er avhengige av valgresultat. Dette vil forsterke tendensen til å akseptere rammene kapitalismen setter, akkurat som for byråkratiet i fagbevegelsen.

Venstrereformismen blir en måte å kanalisere opposisjon mot kapitalismen inn i ufarlige former. De kan ikke lede konsekvent klassekamp og konsekvent streikestøtte. De vil vakle når de blir konfrontert med at andre folk sloss med våpen i hånd for friheten sin. De synes det er vanskelig å støtte Hizbollah og Hamas mot Israel og de klarer ikke å ta stilling for maoistene som sloss i Nepal. De vil hemme utviklingen av revolusjonære bevegelser. På tross av at mange oppriktige sosialister er medlemmer i slike partier, vil ikke partiene kunne være redskaper for å skape sosialisme eller kommunisme. Derimot blir de redskaper for å bevare kapitalismen, imperialismen og borgerskapets politiske og økonomiske diktatur.

Hva slags parti jeg vil ha

2006-07-29T05:36:00.000-07:00

Innlegg i paneldebatt på Rød Ungdoms sommerleir på Utøya, 2006.

[Resten av panelet besto av Mimir Kristjansson - leder i RU, Marthe Mjøs Persen - nestleder i RV og Hannah Helseth - magasinet Fett (ex-RU og -Manifest). Panelet var ikke kjemperepresentativt akkurat... De tre andre var svært enige, og det var ingen representant for "sentrum" i RV. Mange fine innlegg fra "salen" (plenen).]

Presentasjon og innledning
Jeg heter Kenneth og jobber som maler og byggtapetserer i Trondheim. Jeg er leder for ungdomsutvalget til LO i Trondheim, er aktiv i RVs bystyregruppe og i RU-laget mitt.

Jeg sitter også i sentralstyret til AKP og representerer derfor AKP i dette panelet. AKP har ikke hatt landsmøte etter at debatten om nytt parti startet. AKP skal ha landsmøte til høsten og først da blir AKPs standpunkt vedtatt etter diskusjoner som nå pågår i lagene og med RV og RU.

Jeg skal derfor mest ta utgangspunkt i mitt personlige syn på nytt parti, mer som ”kommunistkenneth” enn ”herr AKP”. Jeg skal først presentere det foreløpige synet som AKPs ledelse har.

AKP om nytt parti
Ledelsen i AKP er for et nytt parti. AKP-ledelsen har ikke stilt noen ufravikelige krav til et nytt parti, men vi har som utgangspunkt at et nytt parti må ha kommunismen som mål. Dette betyr ikke at vi krever at navnet til det nye partiet må inneholde ordet ”kommunist” eller at alle skal kalle det et kommunistparti eller at alle medlemmene må være kommunister. Men det betyr at målet er tydelig i programmet og det innebærer også at partiet må være et ”hjem for oss og et hjem for deg”. Det kan ikke være plass til antikommunisme i et nytt parti.

AKP-ledelsen mener at et nytt parti må få en organisasjon hvor lagene er det som teller. Lagene må ha makta i partiet. I storbyer som Oslo, Bergen og Trondheim, og andre steder det er mulig, bør det nye partiet ha mange lag. Lagene bør bestå av så få folk at de kan møtes, diskutere og arbeide som kollektiver. Verken AKP eller RV har ”aktivitetsplikt” i dag. Men i AKP deltar det store flertallet av medlemmer i laget sitt. Det må vi få til i det nye partiet også. Et ord noen har brukt er ”forpliktende fellesskap”. Jeg håper et nytt parti kan bestå av mange slike.

Hva slags parti jeg vil ha
Nå forlater jeg AKP-ledelsens syn, over til flere ønsker som ”kommunistkenneth” har for et nytt parti.

Partiet jeg ønsker meg må være et konsekvent antiimperialistisk parti. Det vil si at når Israel angriper Libanon, når USA, EU og Norge isolerer Hamas, må også det nye partiet vite at vår støtte og solidaritet er hos de som kjemper aktivt mot imperialismen. Vi må støtte Hizbollahs rett til å sloss militært mot okkupanten, deres rett til å skyte og ta til fange okkupantsoldater. Vi støtter de undertyktes rett til å velge sin egen vei til frigjøring og vi støtter konsekvent all kamp mot okkupasjon og imperialisme.

Jeg vil ha et nytt parti som preges av rød feminisme. Det vil si at vi ser at kapitalismen og kvinneundertrykkinga henger sammen. Kapitalismen er et viktig hinder for full kvinnefrigjøring og kapitalistene og overklassen tjener på å splitte arbeiderklassen, på at arbeidermenn slår arbeiderdamer og kjøper prostituerte, på lav kvinnelønn og alt gratisarbeidet som damer gjør i familien.

Jeg vil ha et radikalfeministisk parti som mener at menn, som kjønn, undertrykker kvinner. Menn er ikke rammet av kvinneundertrykkinga. Vi blir kanskje kalt homo hvis vi danser ballett, men vi tjener 1/3 mer enn damer i Norge. Hvis jeg får hundre tusen i året ekstra, kan hvem som helst få kalle meg homo så mye de vil. Det er hovedsaken, selv om det finnes unntak hvor menn er dårligere stilt enn damer. Et virkelig revolusjonært parti være et kvinneparti.

Et nytt parti må klart avgrense seg til sosialdemokratiet. Sosialdemokrati kan se ut som ”venstre” i Stortinget, men i virkelighetens verden er bare de kreftene som bidrar til mer klassekamp, mer kamp mot imperialismen og øker sjansene for revolusjon og sosialisme som er virkelig venstre. I den store klassekampen, kampen mellom sosialisme og kapitalisme, er det ikke ei høyre-venstreakse som vi lærte på skolen, det er to vektskåler. I den ene sitter Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen sammen med Frp-lederne, kapitalister og resten av borgerskapet. I den andre er de revolusjonære krefter som bidrar progressivt til kamper mot kapitalismen.

[Hva skjer med mlm?] Folkekrig i Vesten?

2006-07-21T14:12:00.000-07:00

Det canadiske partiet RCP(OC) - Revolutionary Communist Party (Organizing Committees) - ble dannet i 2000 og er observatører i Revolutionary Internationalist Movement (RIM). De er tilsluttet til Marxismen-Leninismen-Maoismen (MLM).

Det mest interessante jeg har funnet på deres nettsider (se link til venstre på bloggen) er teoriene om Protracted Peoples War (langvarig folkekrig) som veien til kommunismen, også i de imperialistiske landene, og deres kritikk av andre ML-partier og -organisasjoner for ikke å ha forstått dette.

AKP(ml) sa de/vi sverget til marxismen-leninismen Mao Tse-Tungs tenkning, mens RIM og RCP(OC) sier marxismen-leninismen-maoismen. De legger mer vekt på det allmenngyldige ved maoismen og at hevder at maoismen er trinn nr. 3 på marxismens utviklingsstige. De hevder at ML-bevegelsen på 70-tallet (som AKP(ml) var en del av) la for stor vekt på at Mao tilpasset marxismen til kinesiske forhold.

Kort oppsummert mener RCP(OC) at folkekrigens vei også gjelder her i Vesten og at den må startes nå. Kommunistene i dagens vestlige imperialiststater må starte militante grupper, celler, som det kan vokse en folkehær ut av. De går hardt ut mot andre ML-ere (også RCP-USA, Bob Avakian og RIM-ideologer) fordi disse sverger til "the october road" (den russiske modellen for revolusjon) eller teorier om plutselig "insurrection" (opprør) som kaster kommunistene ut i kampen om statsmakten.

De hevder at borgerskapet ikke kommer til å tillate å bli tatt på sengen og at den væpna kampen er en del av alle fasene i kampen for kommunismen, ikke bare i en kortvarig og plutselig revolusjon.

Les mer i RCP(OC)s teoretiske magasin Peoples War Digest (PWD) på
http://www.pcr-rcpcanada.org/en/pwd.php

Viva MLM!
No votar - guerra popolar!

Linker til folkekrig:
India: http://peoplesmarch.googlepages.com
Nepal: http://cpnm.org
Fillippinene: www.philippinerevolution.net

Linser - en konspirasjonsteori

2006-07-21T05:42:00.000-07:00

For et halvt år siden kjøpte jeg månedslinser (altså linser du kan bruke hver dag i en måned). Sist jeg var på reisefot mistet jeg linsevæsken min og linsene tørka og vridde seg mer og mer for hver dag uten nok fukt. Da jeg kom hjem la jeg linsene i vanlig vann, og guess what, linsene funker helt fint i dag! Dessuten kan man fint sove med linsene på, bare litt ekkelt om morgenen til de justerer seg årntlig. Det kan se ut til at alle "rådene" fra optikerne kun er til for å loppe proletariatet for penger. Skam!

En fiskehistorie

2006-07-20T09:35:00.000-07:00

Jeg er kommet hjem fra hytte- og fisketur med gutta, og har selvfølgelig med en fiskehistorie.

Tirsdag kveld. Klokka er rundt sju på kvelden og vi har Cola- og kjekspause ved Nea-elva i Selbu. Espen har et agn i vannet, mens vi tre andre har trukket opp i pausen. I det Espen skal dra opp utbryter han "Å dævven, faan, sjå... å har på fisk! neei faan, han slapp, nei... han reiv av kroken å søkke å alt!" Og ganske riktig, da han dro opp hadde han bare snøret igjen. Selvfølgelig lo vi hånlig og gratulerte ham med å NESTEN få med steinen opp. Bedre ble det ikke da han hevdet å ha sett et beist av en fisk som hoppet i overflata og stakk av med agnet hans. Han strakk hendene ut for å illustrere størrelsen. Vi lo godt, og Robert gjorde en god etterlikning av en sel; bjeffet og klappet i hendene mens snusen rant i svarte bekker mellom fortennene.

Potte sur, ja rett og slett grinete, knytta Espen ny krok og nytt søkke på snøret sitt og kastet det ut. Vi lo hele tiden og hadde det fantastisk moro på hans bekostning.

To minutter senere rykket det voldsomt i stanga, og Espen dro inn den største ørreten jeg har sett utenfor en frysedisk (over 1 kilo). I kjeften hadde den Espens gamle krok og søkke...

Det er vel unødvendig å tilføye at Espen var ekstremt hoven og kjepphøy resten av turen.

Appell for Palestina

2006-07-16T23:58:00.000-07:00

(Nordre gate 15. juli, Kenneth Fuglemsmo)

Æ læst en artikkel i VG for et par daga siden som provosert mæ. En av VGs faste bidragsytera skreiv om den såkalte Israel-Palestina-konflikten å midt i bomberegnet over Gaza å sørlige Libanon, forsøkt hu fortvilt å ikke ta stilling. Hu sa ”dette er et vanskelig spørsmål” å ”jeg kan forstå begge parter” å ”jeg fordømmer begge parters virkemidler”. Det e innstillinga te mange av norges såkalt intelektuelle, av meningsprodusentan. ”jeg kan ikke ta stilling”. Latskapen lenge leve! Hurra for kunnskapsløsheten!

Israel okkupere Palestina. Israel e oppretta på palestinsk jord etter massiv fordrivelse av palestinera te et liv i flyktningeleira. Israel har gjennom kriga mot sine naboland, okkupert så godt som hele Palestina pluss dela av Egypt. Israel bygge på en rasistisk tankegang om at jøda har rett te landet, mens palestineran bare e arabera som kan fløtt sæ. Israel terrorisere, massakrere, kidnappe, stjæl, brenn å undertrykke. Åsså e det journalista som ikke klare å ta stilling?

FN tar stilling! Et nesten enstemmig FN kreve at Israel ska trækk sæ tebake te grensan fra 1967. Et moderat krav, men likevel my mer enn VGs kommentator klare.

Det e helt avgjørende å forstå at Israel okkupere Palestina. Den israelske staten e en overgriper å det palestinske folket e offeret. Hvis man ikke forstår det, så forstår man ingenting den 50 år lange kampen om det palestinske folket sin frihet.

I TV, i radio å i avisa så står det at Hamasutbrytera å Hizbolla har KIDNAPPA israelske soldata. Da bruke dem Israel sitt språk. Kidnapping e en kriminell handling å på den måten får palestinske gruppa ”skylda” for Israel sine voldsomme angrep på Gaza å Libanon. Soldatan e KRIGSFANGA. Dem blei tatt te fange da dem deltok i krigshandlinga mot palestineran. Ikke bare krigshandlinga, men krigshandlinga som strid mot FN å folkeretten. I en sånn situasjon har palestineran både rette te skyt dem å fang dem. Det e ikke kriminelt, det e væpna forsvar av folket sitt. Fullstendig legitimt å fullstendig riktig.

LO-leder Gerd Liv Valla va for ikke læng sida ut i media å krevd at Norge tar opp igjen bistanden te palestinske myndigheta. Norge hold fortsatt igjen pænga som ska gis det den palestinske administrasjonen. Pænga dæm træng fordi den israelske okkupasjonen umuliggjør et levende næringsliv å nok inntekta for den sivile administrasjonen i palestinske områda. Den norske regjeringa har lagt sæ på EU å USA si linje for å knus den Hamasdominerte regjeringa. Dem vise for all verden kor my dæm bryr sæ om frihet å demokrati.

Hamas e ikke kontroversiell fordi dæm e islamista. USA å EU har ingen skrupla med å samarbeid med kvinneundertrykkende, autoritære å fanatisk religiøse regima – faktisk kan jo USA sin egen regjering fint plasseres i den båsen. Hamas e kontroversiell fordi dæm ikke anerkjenne avtala som e inngått som svekke palestineran sine rettigheta. Fordi dæm forsvare palestineran sin rætt te å gjør motstand mot Israel. Fordi dæm kreve ett fritt Palestina. Det e i strid med USA å EU sine interessa i regionen å det kan ikke aksepteres av Israel. USA, EU å Norge vise med sin boikott av den Hamasdominerte regjeringa at dæm tar klar stilling FOR Israel.

Vi må slutt å tru på vestlige regjeringa sin vilje te fred for Midt-Østen. Vi kan ikke tru at dæm ska løs konflikten for folket. Vi må heller aldri tru at okkupasjonen vil ta slutt av sæ sjøl eller at det kan bli fred uten at undertrykkinga å okkupasjonen slutte. Æ trur at bare en fortsatt kamp fra det palestinske folket å en styrka internasjonal solidaritet fra Palestinavenna i Norge å i hele resten av Verden, kan før te et fritt Palestina. Vi må intensivér kampen mot Israel. Boikott Israel – fritt Palestina!

Arbeit macht frei!

2006-07-16T22:51:00.000-07:00

Nå er ferien her! To uker til ende hvor kapitalen kan kysse meg bak og mine henders frukter er mine egne. "Snekker om morran, fisker om dagen, kritiker på kvelden og drita kanakkas mongo-skitings pissefull før Drøbaksundet" som Marx sa (omtrent).

I dag stikker jeg til Selbu sammen med tre kompiser som jeg har kjent siden barne- og ungdomsskolen. Vi skal fiske å drekke øl. Men internettet blir hjemme (ergo ingen oppdatering av blogg eller svar på forsvarstaler).

Brage hevder forresten at dette med "taktisk" og "faktisk" hovedfiende på bloggen hans var en spøk. Ha ha! Det var ironisering over ML-bevegelsens "dogmatiske fortid" hevder han videre. Altså reaksjonær skittkasting, eller hur? Ser ut til at unge Aronsen bare synker lenger og lenger ned i gjørmehølet av illeluktende revisjonisme.

Ellers er jeg skuffet over at studenten (nissefaen.blogspot.com) ikke spiste de levende rekene han ble servert i Kina. Han påstår at han var redd for å pådra seg magetrøbbel, men de av oss som har sett den magen skjønner at INGEN messer med Magen!

Take care comrades - peace out - i'm leaving tonight (evt nå) - fred, frihet og hele partiet underlagt sentralkomiteen!

Hvem er fienden?

2006-07-14T09:23:00.000-07:00

På et studiemøte nylig stilte jeg spørsmålet "hvem er vår hovedfiende, Ap eller Frp?". Det mest intelligente svaret var "ingen av dem".

De fleste kommunister har skjønt at samfunnet styres av kapitalistklassen (borgerskapet). Likevel hersker det en viss forvirring om hvem som er fiender og hvem som er venner av arbeiderklassen.

I min gode venn Brages blogg www.tumleplassen.blogspot.com kan vi se et eksempel. På venstre side av bloggen har han to kategorier som heter "den faktiske hovedfienden" (vi kaller den A) og "den taktiske hovedfienden" (B). A er diverse medlemmer av partiet Høyre og B er diverse SUere. Jeg mener dette er feil.

Den faktiske fienden, Fienden med stor "F", er jo det imperialistiske borgerskapet - storkapitalistene og deres lakeier! Denne klassen er representert i flere partier. Lederne i partier som Høyre, Arbeiderpartiet, SV, Frp osv. er alle deler av denne klassen. De uenighetene de har seg imellom er nynser av den samme pro-kapitalistiske politikken. De er uenige om HVORDAN styre det kapitalistiske samfunnet, ikke OM det skal være kapitalistisk eller ikke.

Hvis vi mangler denne analysen kan vi ende opp med å tro at Høyre og Frp er hovedfienden. Da er vi plutselig helt blendet av det borgerlige demokratiets fasade og politikernes småkrangling i TV og aviser. Vi sluttr å være revolusjonære og ender opp som nyttige idioter for lederne i AP og SV (som er en del av toppskiktet i borgerskapet).

Å finne den taktiske hovedfienden er en hardere nøtt. Den vil variere fra situasjon til situasjon, fra dag til dag og fra år til år. Under okkupasjonen av Norge (1940-45) var nazi-Tyskland hovedfienden og kommunistene måtte alliere seg med alle som var villige til å sloss mot nazistene. Under unionsoppløsningen (1905) var den svenske staten og dens støttespillere i det norske storborgerskapet, arbeiderklassens taktiske hovedfiende og arbeiderne allierte seg med bønder, intelektuelle og folk fra borgerskapet som var mot unionen.

Jeg er enig med AKP i at hovedmotsigelsen i Verden i dag går mellom imperialismen og de undertrykte landene. Den fremste imperialisten er USA og dermed er USA hovedfienden til all verdens arbeidere, bønder, undertrykte folk og venner av disse.

I Norge går hovedmotsigelsen mellom arbeiderklassen og monopolborgerskapet. Borgerskapets viktigste redskap for klasseundertrykking, imperialisme og organisering av kapitalismen er staten. Derfor er det kanskje naturlig å tro at staten er den taktiske hovedfienden? Og hvem er det som i dag har æren av sitte på toppen av staten (med begrenset makt så klart)? Ap-SV-Sp-regjeringen...

Det stemmer over ens med virkeligheten at regjeringen er den taktiske hovedfienden:
- Se på afghanernes sultestreik!
- Se på jagerflyene og opptrappingen av bidrag til Afghanistan!
- Se på pensjonsforliket som ranet pensjonene våre!
osv.

Det er viktig å vite hvem fienden er, slik at vi ikke blir forledet av kjeklingen mellom finansminister Halvorsen og eksfinansminister Foss til å tro at den ene er arbeiderklassens taktiske allierte...

Stopp Israels terror!

2006-07-14T08:37:00.000-07:00

Dette er fra en løpeseddel jeg har laget for Palestinkomiteen i Trondheim:

Bli med og vis støtte til palestinerne
og motstand mot Israels terror!
Markering lørdag 15. juli fra kl. 13.00 i toppen av Nordre gt. Appeller av:
Liv Thommesen, Palestinakomiteen
Kenneth Fuglemsmo, LO i Trondheim

Israel okkuperer Palestina
Det er ikke snakk om to likeverdige parter. Det palestinske folket er fratatt sitt land og sine
rettigheter. Motstanden mot okkupanten Israel er legitim og kan sammenliknes med norsk motstand mot nazistenes okkupasjon av Norge. Palestinerne står overfor ett sterkt israelsk militærapparat med omfattende støtte fra USA.

De israelske soldatene er ikke kidnappet
Hizb'allah og Hamas-utbrytere har tatt israelske soldater til fange. De er ikke kidnappet, de er krigsfanger. Tatt til fange da de invaderte Gaza og sloss mot palestinere i Libanon. Palestinerne har rett til å ta israelske soldater til fange, så lenge Israel okkuperer Palestina.

Norge må støtte Palestina
Norge er med på USA og EU sin boikott av palestinernes lovlig valgte og Hamasdominerte regjering. Vi krever at regjeringen gjenopptar den
økonomiske støtten til den palestinske administrasjonen.

Gjør en aktiv innsats - bli med i Palestiakomiteen!
Palestinakomiteen sender leger og sykepleiere til Palestina. Vi driver også politisk arbeid i Norge for støtte til Palestina. Vi arrangerer møter og demonstrasjoner, vi selger palestinske varer og skriver artikler og leserbrev. Vi trenger medlemmer - vi trenger deg.
www.palestinakomiteen.no

Om sosialdemokrati

2006-06-22T07:43:00.000-07:00

Utdrag fra innledning jeg holdt for Rød Ungdom etter valget i 2005:

5. Sosialdemokratiet i norsk politikk
Sida 1920-tallet har Arbeiderpartiet (Ap) vært det fremste sosialdemokratiske partiet i Norge og de har vært borgerskapets viktigste parti. I 1923 brøyt Ap med kommunistene. De neste 10 åra kvitta de seg med målet om revolusjon og et klasseløst samfunn. I 1935 danna de regjering med hjelp av Bondepartiet og Ap har hatt regjeringsmakt i over 55 av de neste 70 åra.
Arbeiderpartiets æra i norsk politikk starta med deres støtte til Hovedavtalen i 1935. Denne avtalen mellom Ap-dominerte LO og arbeidsgivernes organisasjon, sikrer ”arbeidfreden” mellom tariffoppgjøra ved å forby streiker som ikke er leda av LO-ledelsen. Den er kalt grunnloven til norsk klassesamarbeid.

Etter 2. verdenskrig og den tyske okkupasjonen av Norge, sto Arbeiderpartiet i spissen for ei kapitalistisk oppbygging av Norge. De første 25 åra etter krigen var prega av en høykonjunktur i den kapitalistiske verdensøkonomien. Så lenge høykonjunkturen varte, kunne Arbeiderpartiregjeringene levere varene; velferd og trygghet, innafor rammene av kapitalismen.

Sjøl om Arbeiderpartiet satte norsk storkapitals interesser først i sin politikk, kunne de innføre enhetsskole og 9-årig grunnskole for alle, studiefinansiering, regulert boligmarked, omfattende trygdeordninger, kringkastningsmonopol (NRK), oppgradering av helsevesenet, statlig industri osv. Ingen av disse godene gikk på tvers av borgerskapets profittbehov. Mange av de offentlige tiltaka svarte i aller høyeste grad til kapitalistenes behov for utdanna arbeidskraft, subsidierte råvarer (jern) med mer.

I samme tidsperiode tok Arbeiderpartiets ledelse klart stilling for det imperialistiske verdenssystemet. I en kuppartet manøver meldte de Norge inn i Nato i 1949, uten folkeavstemming og uten debatt innad i eget parti. På 50-tallet blei Norge innmeldt i Efta og i 1972 sto Ap-ledelsen i spissen for å melde Norge inn i EEC (dagens EU).

Inspirert av bl.a. Churchill og CIA, var Ap-lederne fremst i kampen mot kommunistene i Norge. De dreiv klappjakt på kommunister i fagforeningene og dreiv enorme hetskampanjer gjennom media. Kommunister som hadde ofra alt i kampen mot nazistene under krigen, blei hengt ut som potensielle landssvikere. Uten å overdrive var Arbeiderpartiets ledelse ikke bare ansvarlige for at kommunistene mista mye oppslutning, de ødela også livene til mange mennesker.

I 1950 blei beredskapslovene vedtatt. Lover som fortsatt finns og som gir voldsapparatet rett til å bruke ulovlige midler mot opposisjonelle ”hvis krise truer”.

De siste store positive reformene i Norge under Ap-regjeringer var vedtaket av Arbeidsmiljølova i 1977 og kommunalreformen i 1984 (riktignok var denne reformen påbegynt av Willoch-regjeringa).

6. Arbeiderpartiet og nyliberalismen
På midten av 1970-tallet var verdensøkonomien prega av børskrakk og krise. Mot slutten av dette tiåret satte Ap-regjeringa i gang ”innstrammingspolitikken”. Blant tiltaka deres var mindre regler og subsidier for næringslivet, avregulering av boligmarkedet – en direkte årsak til den vanvittige prisstigningen på boliger og stopp i lønnsøkningene. Det var slutt på høykonjunkturen og over hele Vesten slo den nyliberalistiske politikken og ideologien gjennom. I Norge var Ap-ledelsen den fremste eksponenten for nyliberalismen.

Da nok ei økonomisk krise inntraff på 80-tallet, begynte Gro Harlem Bruntlands regjering det de kalte ”snuoperasjonen”. Hovedsakelig besto den av å la prisene stige kraftig, senke reallønna og struping av kommuneøkonomien. Stadig flere oppgaver blei lagt på kommunene og fylkeskommunene men pengene til å gi et godt tilbud, fulgte ikke med.

På 1990- og 2000-tallet har nyliberalismen – og Arbeiderpartiet – følgende rulleblad å vise til:
- Pensjonsreformen, 20% reduksjon av pensjonsutbetalingene og tilrettelegging for privat fondering.
- Sjukehusreformen, som tok sjukehusene ut av folkevalgt kontroll og gjorde sjukehusene om til helseforetak som drives etter bedriftsøkonomiske prinsipper.
- Børsnotering og delprivatisering av Telenor og Statoil
- Europas mest liberale vannkraftlovgiving
- Posten som bedriftsøkonomisk foretak
- Nyliberal omlegging av skolesystemet (reform 94, reform 97 og kvalitetsreformen)
- Nyliberale prinsipper i NSB og jernbaneverket i form av bl.a. New Public Management
- Oljefondet som kapitalreserve for all verdens storkapitalister

Nyliberalismen er ikke bare en valgt politikk og den skyldes ikke politikernes dumhet eller ondskap. Nyliberalisme er et uttrykk for borgerskapets behov i dag. Å øke den maksimale profitten har blitt stadig vanskeligere de siste 30 åra og de stagnerende kurvene krever privatisering av offentlig sektor for å skape større markeder og frigjøre mer kapital til profittskapende virksomhet.

Sosialdemokratene har, som borgerskapets lojale visekonger, bare utført ordre og gjennomført den politikken som er nødvendig for at kapitalismen skal fungere sånn nogenlunde. Alle regjeringer i Vesten, uansett politisk farge, har i grove trekk ført den samme politikken.

Apell i Östersund

2006-06-04T12:13:00.000-07:00

På lørdag var vi fem unge kommunister fra Trondheim som deltok på valkampåpningen til Kommunistiska Partiet i Östersund. Jeg fikk holde en apell på festen deres etter torgmøtet og postkasseutdeling av løpeseddelen deres:

"Dette er en hilsen fra AKP i Trøndelag, til våre kamerater i Øst-Trøndelag.

Kommunistiska Partiet stiller til valg i Östersund, for første gang. Mange vil spørre om hvorfor kommunister deltar i valgene. Hvorfor skal revolusjonære delta i borgerlighetens valg? Mener ikke kommunistene at valg under kapitalisme bare er glasur, bare et spill for å gi kapitalismen ett skinn av demokratisk legitimitet.

Svarer er selvsagt ja. Så lenge kapitalistene eier produksjonsmidlene, er det ikke tale om noe reelt demokrati. Så lenge EU-byråkratiet bestemmer lover og regler, kan ikke Östersunds beboere styre sitt eget lokalsamfunn. Så lenge imperialismen råder i Verden, vil milliarder av mennesker gå sultne til sengs hver natt.

Men kommunister stiller ikke til valg fordi vi tror valgene avgjør. Kommunistene stiller til valg for å vise alternativet til systemet. Ikke bare et alternativ til de borgerlige partiene, men et alternativ til det borgerlige samfunnet. Vi stiller til valg for å nå ut med vårt syn på Verden og for å vinne flere mennesker for den revolusjonære kampen. Vi bruker parlamenter og kommunestyrer som talerstoler for å spre vår politikk til flest mulig.

For kommunistene er valget og stemmene ikke et mål i seg selv, det er et middel. De er redskaper vi bruker i den kampen vi fører på alle områder i samfunnet.

AKP stiller til valg gjennom Rød Valgallianse. Et samlingsparti for marxist-leninister, trotskister og andre revolusjonære. Rød Valgallianse stiller til valg i 100 kommuner. Vi har over 70 folkevalgte over hele landet. I Trondheim har vi to medlemmer av bystyret. En av dem er medlem av AKP.

Gjennom valgkampen snakker vi med tusenvis av mennesker. Vi sprer våre flygeblad og våre posters. Vi får mange nye medlemmer i Rød Ungdom og i Rød Valgallianse. Slik bruker vi valgkampen til å styrke våre organisasjoner. Vi har sterkt fokus på kamp mot imperialismen og kamp for kvinnefrigjøring og fører en radikal, revolusjonær valgkamp.

I bystyret sloss vi for vedtak som bedrer hverdagen for arbeiderklassen. Vi sloss mot kutt, for mer penger til skole og helsevesen. Vi sloss mot privatisering og korrupsjon. Selvsagt vinner vi bare små seire. Vi kan ikke beseire kapitalismen gjennom dens egne organer, men av og til kan vi, sammen med mennesker utenfor de parlamentariske organene, vinne små seire som gjør hverdagen bedre for arbeidsfolk.

I den Vestlige verden er vi ikke i en revolusjonær situasjon. Kommunistene og de revolusjonære er få. Vi har ikke råd til å være kresne. Vi kan ikke være så redde for å bli skitne på hendene, at vi ikke deltar i alle kamper, i alle forum vi kan. Vi må sloss for sosialismen med alle midler, ikke bare på gatene eller i frontene, men også i valgene og i arbeiderrørelsen.

Kommunisme er seriøst, det er ikke en lek. De som leker revolusjonære kan gjøre de lette sakene. De kan lage morsomme kampanjer og boikotte valgene. Men for oss som mener alvor, vi som faktisk tror at kapitalismen kan avskaffes, har vi ikke råd til å ikke bruke alle mulighetene vi har, til å sloss for vår sak.

Kamerater, vi ønsker dere lykke til i valget! Om fire år håper vi på å kunne møtes her igjen for å forsvare Peters plass i kommunestyret og erobre flere plasser for kommunistene.

Tusen takk for oss!"

Kenneth til tyske Rote Fahne

2006-06-02T15:20:00.000-07:00

Dette er en nyhetsak fra Rote Fahne i Januar:

Teilnehmer aus Norwegen bei den LLL-Aktivitäten 2006

13.01.06 - Aus Norwegen kommen Jugendliche, Mitglieder der AKP (Kommunistische Arbeiterpartei) und der Jugendorganisation "Red Youth" zur LLL-Demonstration und Kundgebung nach Berlin. Am 12.1. schreibt Kenneth Fuglemsmo, Arbeiter und Jugendleiter der örtlichen Gewerkschaft in Trondheim, an die Verbandsleitung des Jugendverband REBELL:

" ... Für uns drei ist dieser Kurzbesuch eine Kombination aus Einsatz und Vergnügen. Es ist beides, Ferien und unser bescheidender Beitrag zu eurer LLL-Demonstration in Berlin.

Wir freuen uns sehr, die ermordeten Führer des deutschen Proletariats ehren zu können und beizutragen zum gegenwärtigen Klassenkampf in Deutschland gegen Hartz IV, den Monopolkapitalismus und den Imperialismus. Unsere Partei und unsere revolutionäre Bewegung sind Teil der internationalen Bewegung, die die parasitäre Bourgeoisie stürzen und die kapitalistische Diktatur durch den echten Sozialismus ersetzen wird. Dieser Kampf ist beides, national und international, und das ist ein guter Grund, uns an den LLL-Aktivitäten zu beteiligen.

Solidarische Grüße
Kenneth"

Firmatur

2006-05-28T10:34:00.000-07:00

Fredag morgen sto jeg opp klokka 05.00 for å dra på firmatur. Dette er et sammendrag:

Fredag:
0700: fly til oslo
1100: 3 pils på aker brygge
1300: ombordstigning på MS Color Fantasy
1330: lunsjbuffet (pølse, kjøtt, egg, potet m.m.)
1430: tax free-shopping (tyrker 30%, øl, sigg, snop)
1500: tyrkershot og øl på rommet
1700: the 70's show
1800: middag (+ en flaske rødvin)
1930: kaffe og sceneshow (+ bailees og to (eller tre?) San Fransisco)
2030: diskotek - danset MYE (her går det veldig i surr med opptelling av drikken, for jeg ble påspandert en del drinker og et par øl, men kjøpte iallfall to San Fransisco og to Vodka Battery selv)
0300: nachspiel på rommet til en kollega (S) og fruen (T) (en øl og en flaske Tequila på deling med tre andre - S, T og N) på dekk 9
0420: møter en indisk ansatt med middagsrester i alufolie på dekk 5 (??). har skoene mine i den ene hånden og jakken i den andre. han ringer en vakt som geleider meg til rommet mitt og kollega "Andy" - på dekk 11.
0438: tar fem bilder av bilbroen Store Belt fra Jylland til Sjælland som båten passerer under (hvorav ett bilde med langefinger)
0446: sender melding til fruen som begynner med "Herregud. Sinnsykt full. Dobbelseng med Andy. Krist."

Lørdag:
0930: båten i kai i Kiel.
1245: setter meg opp i sengen, trekker fra gardiner, går inn på badet
1345: båten forlater Kiel
1350: "Andy" kommer til lugaren med et nederlandsk flagg som superheltkappe på ryggen.
1400: tar en dusj
1430: forlater badet
1500: lunsj (to små pølser, tre potetbåter, to glass melk)
1530: sengen på lugaren
1800: firmaets jubileumsmiddag (et glass vin. sakte.)
2130: sengen på lugaren
2400: "Andy" og kollega M kommer på lugaren for å skifte fra dress til andre klær. kollega M går til sin lugar og våkner søndag morgen med dressen rundt halsen
0100: "Andy" kommer på lugaren og forteller at han er "full som en dupp". går igjen.
0200: "Andy" kommer tilbake, er fortsatt "full som en dupp". tar med seg tyrkerflasken sin og går igjen.
0330: "Andy" kommer tilbake med S, T og N, er fortsatt "full som en dupp". jeg motstår drikkepresset ("ta dæ en JÆÆÆGER! kom ijænn Fugglert!")
0430: "Andy", S, T og N forlater lugaren med godt humør
0615: "Andy" kommer tilbake. "Full som en dupp no ja. Full som en dupp. Full som en dupp no ja. No e æ full som en dupp." Han legger seg.

Søndag:
Dro hjem.

Gratulerer med dagen, 17. mai!

2006-05-17T07:24:00.000-07:00

"enhver borgerlig-liberal nasjonalisme sår enorm fordervelse blant arbeiderne og påfører friheten og den proletariske klassekamp veldig skade."
- V.I. Lenin

"We are at once internationalists and patriots, and our slogan is, "Fight to defend the motherland against the aggressors." For us defeatism is a crime and to strive for victory in the War of Resistance is an inescapable duty."
- Mao Zedong

bakfull og blakk

2006-05-14T13:32:00.000-07:00

Det er navnet på bloggen til en god venn og kamerat. Den kan anbefales for alle som frydes over andres bakrus, blakkhet, fylleangst, fylletabber osv. De aller fleste med andre ord.

Sjekk ut linkelisten til høyre under navnet RevolutionaryAction!
(bakfullogblakk.blogspot.com)

[klassiker] Om RV

2006-05-14T05:19:00.000-07:00

RV 2006 – dette mener jeg må forandres?
Innlegg på Sør-Trøndelag RVs høstseminar 2005

Jeg heter Kenneth Fuglemsmo, er 22 år gammel og jobber som maler- og byggtapetsererlærling. Jeg sitter i sentralstyret til AKP, er kasserer i Trondheim RU og sitter i bystyregruppa til RV. Jobber i tillegg faglig og antiimperialistisk.

At RV ikke får større oppslutning er ikke rart. Det vanlige i land av Norges type er jo nettopp lav oppslutning om revolusjonære partier. Det virkelig uvanlige ville jo vært om vi fikk 10 prosent. Å snakke om krise i RV syns jeg er vel melodramatisk. RV har vært i om lag samme situasjon som nå, i mange år. Faktisk hadde RV en relativ framgang mange steder i dette valget – i antall stemmer. Og medlemstallet er temmelig stabilt.

Analysen som sier at noe er galt med RV fordi vi ikke får oppslutning er ei veldig grunn ”analyse”. Revolusjonære ståsted og marxistiske analyser står ikke sterkt i befolkningen og vi er et lite parti med få muligheter til å spre våre synspunkt. Jeg tror at RVs ”problem” er RVs ”sjel”. Hvis vi gir avkall på den revolusjonære plattformen, radikalfeminismen og konsekvent antiimperialisme KAN vi kanskje stjele medlemmer og stemmer fra SV. Da kan vi kanskje stabilisere oss som et radikalt venstreparti rundt sperregrensa. Men er dette MÅLET vårt? Å bli et vanlig, mellomstort part?

Jeg er kommunist, og mitt mål er det kommunistiske samfunnet, hvor den private eiendomsretten til produksjonsmidlene og klassene er avskaffa. For å nå dit må arbeiderklassen ta den politiske makta i samfunnet fra borgerskapet og bruke den for å avskaffe de kapitalistiske sosiale og økonomiske forholda. Vi tror ikke maktovertakelsen kan skje innafor det borgerlige demokratiet, og det gjør oss revolusjonære. Hvis dette målet kommer i skyggen av et kortsiktig mål om å komme over sperregrensa til Stortinget for en hver pris, blir RVs sjel vekk. Erstatta av en venstresosialdemokratisk idé om at Det Viktigste er parlamentarisk oppslutning, Det Viktigste er å bøte på skadene kapitalismen gjør.

Slik har SV vært, og nå sitter de i regjering og administrerer og forsvarer kapitalismen og imperialismen. Vi skal diskutere RVs framtid. En slik diskusjon forutsetter ei politisk analyse av dagens Norge. Hva er de viktige kampene for et revolusjonært parti, hva er de taktiske grepa vi må gjøre for styrke arbeiderklassen og sosialismen på bekostning av kapitalens makt? Jeg har ikke gjort grundige undersøkelser, så noe av dette blir mer eller mindre kvalifisert gjetning. Men jeg er i godt selskap, for dette er en vanligere framgangsmåte enn den vitenskaplige.

Det parlamentariske demokratiet i Norge blir oppfatta i hovedsak tosidig av folket. For det første blir det oppfatta som sjølve måten å øve innflytelse på. Skal man forandre noe, må man skifte politikere, stemme ved valg, sende brev til politikerne osv. Stortinget er maktens tinde og de fleste oppfatter parlamentarismen som det best mulige demokratiet. På den andre sida står politikerforakta og desillusjonismen ovafor parlamentarismen sterkt i befolkningen, spesielt i arbeiderklassen. Jeg trur folket har et ambivalent forhold til de folkevalgte organene. Man aksepterer det som Demokrati og den beste styreformen, men har samtidig liten tro på politikerne og politikernes evner, muligheter og vilje til å styre til folkets beste.

Dette er de vanlige perspektivene, som fører til at nesten alle stemmer, men ganske få tror at valgene deres får store konsekvenser. Dette er jo sjølsagt svært fornuftig. Det er jo sant at det har få konsekvenser hva du stemmer i dag. Vår utfordring er da ikke å overbevise folk om politikernes utilstrekkelighet, men derimot om at det finns et alternativ til kapitalismen, at systemet er problemet.

Da må sosialdemokratiets hegemoniske posisjon i arbeiderklassen og store deler av byråkratiet og funksjonærstanden brytes. Det er sosialdemokratiet som har vært borgerskapets foretrukne regjeringsalternativ i 60 år og den fremste spreder av passivitet og systemlojalitet blant arbeidsfolk. Sosialdemokratiets troverdighet som ansvarsbevisste dualister er umåtelig viktig for kapitalismens ideologiske herredømme. De framstilles som det minste onde satt opp mot den åpne høyresida og bidrar veldig til ei ”todeling” av de borgerlige partia i ”høyre” og ”venstre”. I denne regjeringsperioden er Regjeringa hovedfienden. De er ledelsen av den borgerlige kapitalistiske staten og vil være nyliberalismens generalstab i Norge. Det har strategisk viktighet å skape folkelig motstand mot disse. Bevegelser utafor de folkevalgte organene hvor de revolusjonære kan være fisken i vannet. Slik vi i stor grad var i pensjonskampen, hvor vi leda an i kampen. Der så vi at fienden i like stor grad, om ikke større, var DNA som Høyre og Bondevik.

Verden i dag er prega av den imperialistiske kapitalismen. Det norske borgerskapet og deres stat deltar i imperialistisk utbytting og krig i Afrika og Asia. Virkelig antikapitalisme og revolusjonær taktikk, må være å reise solidariteten i arbeiderklassen med de som kjemper i tredje verden. Viktigere enn all verdens u-hjelp, er det bevegelsene som sloss for nasjonal frigjøring og sosialisme i de fattige landa. Sosialdemokratene skaper et ideologisk bilde i det norske folkets hjerner, av at den rike verden hjelper og Utvikler den tredje verden. Kanskje ikke nok, men VI er deres eneste håp om ei bedre framtid. Vi må knuse dette bildet, og vise at det er vestlige kapitalister som er avhengig av fattige folk og nasjoner, ikke omvent. Imperialismeanalysen viser at forholdet av gjensidighet er stikk motsatt av det vi lærer av de borgerlige ideologiprodusentene.

Kvinnenes særegne stilling i kapitalismen, som dobbelt undertrykte arbeiderkvinner og undertrykka som kjønn av patriarkatet, gjør kvinnekampen til ei voldsom kraft i kampen for kommunisme. Familien som økonomisk og sosial grunnenhet i det borgerlige samfunnet må utfordres av de revolusjonære. Kjernefamilien er en ideologisk spydodd for individualismen og borgerlige tenkning. Den avlaster det offentlige ved å ha hovedansvar for reproduksjon av arbeidskrafta, for mat, klær, hus, omsorg osv. Det er derfor vi ser en konservativ offensiv for ekteskapet og kjernefamilien, i USA – og i resten av Vesten. Med bryllupsmagasiner, TV-serier og antiabortkampanjer.

RVs radikalfeministiske politikk går ikke rett hjem hos arbeiderklassen. Akkurat som vårt revolusjonære ståsted, er det feministiske noe fremmed og skummelt for mange. I verste fall er det direkte latterlig. Dette er ikke fordi vi tar feil, men fordi de herskendes tanker er de herskende tanker. Gjennom borgerlighetens mange kanaler får vi inntrykk av at kvinnens underordning er biologisk og naturlig. I et samfunn man er fremmedgjort fra, kan kjernefamilien være den trygge havna for mange. Å utfordre dette ideologiske overtaket kan føre til hets, men betyr det at vi skal oppgi kampen? Det er sjølve definisjonen på opportunisme.

RV2006-initiativet bærer følgende teori til torgs:
RV er i krise
fordi vi ikke er demokratiske nok
fordi AKP skandaliserer og hemmer oss
Jeg har allerede sagt at jeg meiner RV ikke er i noen spesiell krise. Min analyse er at vår Riktige politikk vanskelig kan vinne stor oppslutning i et rolig sosialdemokratisk vestlig Norge.

At RVs demokratisyn skulle være for dårlig syns jeg er direkte latterlig. Ei rask gjennomlesing av RVs program levner ingen tvil om at vi sloss for mest mulig og mye mer demokrati. AKPs demokratisyn er like glassklart. AKPs program forsvarer de borgerlige demokratiske frihetene vi har i dag, og sterkt utvida rettigheter og friheter under sosialismen. Jeg kan være åpen for mange analyser av RVs svakheter, men at demokrati skulle være en av dem, syns jeg virker mer som en overbygning over et annet prosjekt.

Men hvorfor legger vi i AKP oss ikke ned, når dere er så fornøyd med RV? – spør noen i RV. Jeg har ikke tid her til å utbrodere dette temaet, men jeg vil ikke legge ned AKP uten videre fordi jeg mener vi trenger et kommunistisk parti. Altså et parti med kommunismen som mål, som med kommunistisk verdensoppfatning deltar på i klassekampen. Et parti som stiller krav til medlemmene, med aktive, små lokallag. Et parti som studere marxismen og bruker den til å forstå Verden og Norge i dag. Vi trenger et parti med utenomparlamentarisk tyngdepunkt for å bygge folkelig opposisjon mot kapitalismen, for et annet samfunn.

RV er et kompromiss, mellom oss som ønsker et slikt parti, og revolusjonære som ikke gjør det. Det er mange forskjellige strømninger i RV og det er slett ikke "AKP mot resten" i motsigelsene som står internt. En grunnleggende endring av RVs vesen, av dette kompromisset, vil sannsynligvis føre til avskallinger. Legger man RV til høyre mister man store deler, slår vi sammen RV og AKP til et kommunistparti av den typen AKP jobber for, mister vi andre deler. Den eneste måten å unngå store avskallinger på i en slik prosess er ved å oppnå stor grad av enighet gjennom grundige diskusjoner. Da kan vi ikke operere med et vanvittig høyt tempo.

Å jobbe for splittelse av Rød Ungdom gjennom å jobbe for brudd med AKP er svært uansvarlig. De som jobber for dette forsøker å gi det et skinn av legitimitet ved å fremstille seg som de som vil samle den revolusjonære venstresida. Men samling kan bare oppnås ved samarbeid, felles praksis og felles diskusjon. Å bryte med AKP er ei splittelseslinje.

I dagens situasjon er det i RVs beste å samarbeide nært med AKP. Det er i hele triangelets interesser å dra veksler på hverandres sterke sider og bruke enheten til å flytte våre felles posisjoner framover. Kritikk og uenighet er bra, men målet bør være enhet på revolusjonær grunn, ikke splittelse med kortsiktig parlamentarisk framgang som saliggjørende mål.

[Del 1]Frp-debatt

2006-05-12T12:09:00.000-07:00

Om ideologi og innvandring (NB! sterkt redigert, den muntlige versjonen var bedre...)

Jeg ble bedt om å snakke i ti-femten minutter om ideologi og innvandring. Jeg har skilt temaene fra hverandre og begynner med ideologi.

A: Ideologi
Dere har sikkert vært på kurs og lært hva Frps ideologiske grunnlag består av, men jeg har tenkt å presentere innledningsvis hvordan jeg, som marxist, ser på Frps ideologi.

1. Økonomisk liberalisme
Frps program er gjennomsyret av økonomisk liberalisme. Denne politiske retningen ble bl.a. innstiftet av Adam Smith på slutten av 1700-tallet og oppsto paralellt med kapitalismens gjennombrudd.

Den økonomiske liberalismen, med brodd mot statenes inngripen (i disse dager de føydale statene), og omfavnelse av det frie markedet, den frie konkurransen og den hellige eiendomsretten, passet som hånd i hanske med det framvoksende borgerskapets behov på denne tiden.

Den økonomiske liberalismens fremste eksponent i vår del av Verden i dag, er EU med sine fire friheter: fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeiskraft. I Norge er Frp en av de fremste politiske pådriverne for denne politikken, og i Frps program gir man sin tilslutning til EUs fire friheter som et ideal.

2. Individualisme og frihet
Frp og Frps program er ekstremt individorientert. Individets største fiende er samfunnet og den kollektive tvangen og Frps løsning er å "frigjøre" individet ved å ha minst mulig "samfunn" (offentlig styring) og mest mulig "valgfrihet".

I motsetning til Frp mener jeg at den viktigste forutsetningen for et godt liv for enkeltindividet, er et godt samfunn. Omfattende velferdsordinger er ikke en trussel mot individets frihet, tvert om så er det en forutsetning for denne.

3. Verdi- og kulturkonservativisme
Frp er et økonomisk liberalistisk parti, men ikke noe liberalt parti. Ikke i den forståelsen av liberal som en retning som likestiller kulturer og holdninger og som respekterer alle former for livsstil.

Frp slår fast i sitt program at det bygger på norsk og vestlig, kristen kulturarv. At partiet vil verne om tradisjonene og har således mange standpunkter som er langt fra liberale (f.eks. mot homoadopsjon).

Marxismen er ikke kulturrelativistisk. Jeg mener ikke at all adferd, all kultur, alle holdninger, er like mye verdt. Mange tradisjoner burde gjøres slutt på. Marxismen er hverken liberal eller verdikonservativ, i mine øyne.

4. Kort om marxismen og motsigelser mellom marxismen og Frps ideologi
Marxismen vokste fram etter den økonomiske liberalismen, som et redskap for den andre klassen som vokste fram under kapitalismens gjennombrudd; arbeideklassen.

a) Klasse eller individ?
Mens Frp-ideologien ser vekk fra kollektive grupper, som kjønn og klasser (bortsett fra unntaksvis...), legger marxismen vekt på at man må erkjenne disses eksistens og undertrykkingsforholdene, for å kunne løse dem. F.eks. kan man ikke få bukt med kvinneundertrykking uten å anerkjenne at kvinner er undertrykt som kjønn og gjennom aktive tiltak, som f.eks. kvotering.

b) Offentlig eller privat?
Marxister er ikke glad i dagens stat, som er et redskap for kapitalistenes interesser. Vårt forsvar av offentlige tjenester, framfor private, er motivert av konkrete erfaringer med privatisering som fører til dårligere arbeidsvilkår for ansatte og dårligere tjenester, samt at vi tror at folkevalgte organer er lettere å påvirke enn styrer i private selskaper.

c) Hver enkelt sin egen lykkes smed?
Frps program og uttalelser er gjennomsyret med den enkeltes fulle ansvar for seg selv. Marxismen mener at menneskers personlighet blir formet av oppvekst og ytre påvirkning og at det dermed blir litt meningsløst å gi folk "skyld" og "straff". Arbeidsløsheten skyldes ikke individenes egen udugelighet, men kapitalismens iboende problemer. Mennesker må leve som deler av et samfunn, og samfunnet bør være aktivt for å sikre individenes "lykke".

d) Kapitalisme eller kommunisme?
Frp er såre godt fornøyd med kapitalismen, mens RV/AKP/RU ønsker et kommunistisk samfunn. Vi er mot at den private eiendomsretten skal holdes hellig og vil at selskaper og bedrifter skal legges under folkelig kontroll. Vi vil avskaffe klassene, hvor Frp, under påskudd av at klasser ikke finnes, vil dyrke klasseforskjellene.

Og vinnerne er

2006-04-23T06:26:00.000-07:00

Jokke og Ingjerd. Jokke mest, for han svarte først. Jeg la på meg fire kg i påsken og klandrer ingen andre enn meg selv.

Kødda!

Jeg klandrer Pia.

Men etter en uke på jobb med knekkebrød til frokost, lunsj og brunsj, er jeg omlag tilbake der jeg startet.

Nice!

Fakta om Chuck Norris

2006-04-17T08:02:00.000-07:00

Kunnskap er makt. Her er noen av "Top 100 Facts for Chuck Norris":

Chuck Norris does not hunt because the word hunting implies the possibility of failure. Chuck Norris goes killing.

Chuck Norris does not sleep. He waits.

When the Boogeyman goes to sleep every night he checks his closet for Chuck Norris.

It is impossible to be raped by Chuck Norris because that would mean you did not want it to happen.

Chuck Norris puts the "laughter" in "manslaughter".

Chuck Norris was once on Celebrity Wheel of Fortune and was the first to spin. The next 29 minutes of the show consisted of everyone standing around awkwardly, waiting for the wheel to stop.

Chuck Norris can slam revolving doors.

They say that lightning never strikes the same place twice. Niether does Chuck Norris. He doesn't have to.

Chuck Norris once visited the Virgin Islands. They are now The Islands.

Chuck Norris is allowed to talk about Fight Club.

Rosa Parks refused to get out of her seat because she was saving it for Chuck Norris.

When Chuck Norris exercises, the machine gets stronger.

Chuck Norris doesn't read books. He stares them down until he gets the information he wants.

Similar to a Russian Nesting Doll, if you were to break Chuck Norris open you would find another Chuck Norris inside, only smaller and angrier.

Superman owns a pair of Chuck Norris pajamas.

Chuck Norris is not hung like a horse... horses are hung like Chuck Norris

A Handicap parking sign does not signify that this spot is for handicapped people. It is actually in fact a warning, that the spot belongs to Chuck Norris and that you will be handicapped if you park there.

[rød nerding] Hva skjer med mlm?

2006-04-16T14:30:00.000-07:00

I Norge er det få som åpent sverger til marxismen-leninismen-maoismen. Men i det store utland spretter de opp som paddehatter, disse som ikke nøyer seg med "Mao Zedongs tenkning", men understreker Formann 'dongs uvurderlige bidrag til å utvikle marxismen ved å opphøye "tenkningen" til "-isme".

I Canada har Rød Ungdom fått en navnesøster (eller iallfall navnekusine) i Red Youth Front (RYF)
http://www.frontrouge.org/eng/home.php

De har et enkelt og greit fempunktsprogram, og jeg vil anbefale siden med kul musikk og musikkvideoer
http://www.frontrouge.org/eng/material.php

Det står ikke noe klart og tydelig om deres forhold til Revolutionary Communist Party (organizing comitees) men de ser ut til å være gode venner, med felles interesse for militans i demonstrasjoner og våpenglorifiserende bilder.
http://www.pcr-rcpcanada.org/

Peoples war? That's cool...

[klassiker] Et forsvar for boikott av Israel

2006-04-16T14:29:00.000-07:00

[dette innlegget er et par måneder gammelt. Fylkestinget, de feigingene, har nå opphevet boikottvedtaket...]

Sør-Trøndelag fylkesting sitt vedtak for boikott av Israel har møtt massiv motstand. På tross av at Israel helt siden opprettelsen har brutt mot FN-vedtak og folkerett, har drevet store deler av det palestinske folket på flukt og i dag både er okkupant og undertrykker, er det mange som har mange stilt seg i kø for å forsvare Israel. Fylkespolitikerne har blitt angrepet generelt og forslagsstiller RV spesielt.

Det mosaiske trossamfunn (DMT), som sjelden uttaler seg politisk, går langt i sin kritikk. Selv om de, i motsetning til Simon Wiesenthal-senteret, ikke kaller boikotten anti-semittisk eller nazistisk, sier de at fylkespolitikerne og RV behandler Israel ”verre” enn andre okkupanter. Slik forskjellsbehandling vil de ha seg frabedt. De nevner Russland og Marokko som eksempler på land som også okkuperer og undertrykker.

Rød Valgallianse er mot Russlands okkupasjon av Tsjetsjenia og Marokkos okkupasjon av Vest-Sahara. Vi vil, på prinsipielt grunnlag, støtte en hver nasjons rett til selvbestemmelse. Like prinsipielt er vi mot enhver undertrykking og sjåvinisme mot folkeslag. Å angripe RV og fylkestinget for å være inkonsekvente fordi man ikke har vedtatt å boikotte ALLE okkupanter, er en veldig ulogisk argumentasjon. Det blir som å kritisere Røde Kors fordi de samler inn penger til enkeltkatastrofer. Ingen kan sloss alle slag på alle fronter – samtidig.

DMT forsøker å sverte boikottvedtaket ved å knytte RV til forbrytelser i kommunismens navn. RV og AKP har gjort feil og støttet bevegelser og stater som har begått overgrep for blindt. Dette har vi tatt selvkritikk for og oppsummert som skadelig for oss og arbeidet for sosialisme og kommunisme. Likevel har det vært i god tro og alltid fordi vi har ønsket å støtte bevegelser for mer frihet, folkestyre og sosiale framskritt. At ingen slike bevegelser har vært feilfrie, og at noen har utviklet seg til reine undertrykkende regimer, er slett ikke noe argument mot å fortsette arbeidet for et mer menneskevennlig samfunn. Og det er enda mindre et argument mot å fordømme Israels fordriving og undertrykking av palestinerne.

Det mest grunnleggende i denne saken er hvorvidt dagens Israel er en legitim stat, eller om det er en stat som bygger på fordriving av palestinere og okkupasjon av palestinske landområder. Israel bryter FNs vedtak og de bryter folkeretten gir alle nasjoner rett til selvstyre og rett til motstand mot okkupasjon. Selve opprettelsen av staten Israel etter andre verdenskrig var svært diskutabel, fordi den fra dag én baserte seg på religiøse kriterier (et land for jøder) og okkupasjon av en annen nasjons landområder.

Kort tid etter opprettelsen av staten, okkuperte Israel enda mer land og fordrev enda flere palestinere. At dette var et ”forsvar” mot de omliggende arabiske landene, forandrer ikke sakens kjerne; dagens Israelske stat er ikke legitim etter noen andre kriterier enn loven om ”den sterkestes rett”. Israels eksistens bygger på enorm militær og økonomisk støtte fra supermakten USA. USA trenger sin lojale allierte i Midt-Østen og Israel har sine lojale støttespillere i USAs politikk og næringsliv. Og det er vel også USA som er den fremste garantisten for fortsatt ”forskjellsbehandling” i verdenspolitikken, hvor Israel får ha sine atombomber i fred, mens Iran blir truet med krig til å avslutte sin utvikling av atomkraft.

Fylkestingets vedtak var modig og riktig. Verken det mosaiske trossamfunns reaksjoner, den rabiate kritikken fra sionistiske og USA-vennlige grupper i utlandet eller fylkesordførerens temmelig flaue opptreden bør få presse fylkestinget til retrett. Kjære fylkesting, oppretthold vedtaket!

Kenneth Fuglemsmo, medlem av Sør-Trøndelag Rød Valgallianse og sentralstyremedlem i AKP

Home sweet home

2006-04-16T14:11:00.000-07:00

Hjemme igjen. Kvelden er fornuftig nok tilbragt med årets siste påskegodteri og tårepersen "Hotel Rowanda". Ingenting som litt folkemord og hat mot Vesten for å sette sirkelen over Åen i Påske.

Jeg har alltid syns blogger har vært så kjedelig at jeg har foretrukket å se malingen skalle av veggen framfor å lese folks betroelser om hva de har gjort i dag, men etter å ha skaffet en selv, har jeg på få timer gjennomgått en personlighetsforvandling. Plutselig er det interessant hva Christian Sørgjerd har på winamp-spillelisten (sic!).

Desverre er ikke MIN blogg noe å skryte av enda, men kanskje det kommer seg.

Jeg avslutter Påsken med en liten spørrekonkurranse. Jeg har nemlig gått opp i vekt i Påsken (takk til Christian og Pia, alt sammen var svært godt ;), og spørsmålet jeg stiller er:

Hvor mye har Kenneth lagt på seg denne høytiden?
A: 1 kg
B: 2 kg
C: 4 kg
D: 8 kg

Riktig svar kan sendes kommunistkenneth@hotmail.com eller skrives som en kommentar.

Bergen by night

2006-04-15T19:06:00.000-07:00

Nå sitter jeg i Bergen, etter to dager med intensiv bursdagsfeiring hos Christian. Christians halvtvietnamesiske og småfulle ungdomsvenn Emil sitter ved siden av meg. Vi har hver vår laptop og skriver på hver vår blog kl 0400 om natten - etter den offisielle bursdagsfesten... Flybussen letter kl 0900 og jeg kan ikke si jeg ser fram til det.

Ukens tips: Sjekk ut musikkvidioen til Sputniks "Lukk opp din hjertedør" på Singstar. Det begynner bra med hammer og sigd og slutter med at et dusin cowgirls & -boys danser over den røde plass mens de synger for de sovjetiske soldatene og gledesstrålende russiske masser. nice...

[klassiker] Imperialismen skaper krigene

2006-04-13T17:22:00.000-07:00

[Denne teksten fant jeg på mor og fars PC. Vet ikke når jeg skrev den, men sikkert til en eller annen studiesirkel i Rød Ungdom.]

Imperialismen eksisterer i dag
På skolen har mange av oss lært om ”Imperialismen”. Her får vi høre at ”Imperialismen” var den politikken som de store kolonimaktene England, Spania og Frankrike førte for å skaffe seg kolonier. Lærerne snakker om imperialisme som noe som VAR. De sier at det er en avslutta tidsepoke. Når kommunister snakker om imperialisme, bruker vi det om en del av historia som ennå ikke er avslutta. Lenin skreiv tidlig i forrige århundre at imperialismen er det høyeste stadiet av kapitalismen. Det betyr at imperialismen er den forma for kapitalisme som vi kan se i dag. Altså meiner vi kommunister at imperialismen ikke er noe som VAR, men noe som ER.

En evig kamp om markeder
Imperialismen kjennetegnes med at store imperialistiske selskaper ikke nøyer seg med å produsere varer og selge dem i ett land. Tvert i mot blir varer helst produsert i ett land, mens de selges i et anna. Imperialismen kjennetegnes også med at store, imperialistiske land, sloss om makta over markedene i verden. De imperialistiske landa er hele tida nødt til å forsøke å få en større andel av verdensmarkedet. De må hele tida kjempe mot andre kapitalistiske land for å skaffe seg mer makt, akkurat som de store selskapene hele tida sloss seg i mellom for å bli større og tjene flere penger.

Imperialisme fører til krig
Disse kampene fører til kriger, for til syvende og sist er det hvor mange våpen landa har, som avgjør hvem som skal dominere verdensmarkedet. Den første verdenskrigen var en krig hvor de store imperialistiske landa sloss om verdiene og markedene i verden. Tyskland hadde for få kolonier i forhold til for eksempel England og Frankrike, og trengte flere for at industrien deres skulle fortsette å vokse. Tyske kapitalister trengte flere råvarer og større markeder å selge produktene sine på. Også andre verdenskrig starta som en slik imperialistisk krig. Denne gangen brukte tyske storkapitalister Hitler og nazistene for å hindre at arbeiderne gjorde revolusjon og for starte krig.

Krig er sunt!
Under kapitalsimen er kriger sunt for økonomien. Når det er krig, utvikler teknologien seg med stormskritt. Flere penger satses i våpenindustrien og storselskapene kan øke produksjonen. Krigene ødelegger også mange av produksjonsmidlene (fabrikker, bedrifter), sånn at man etter at krigene er over, for en eksplosjon i gjenoppbygging av ødelagt industri. Dette er bra for kapitalistene. Det at krig faktisk er lønnsomt under kapitalsimen, er et sjukt trekk ved ett økonomisk system som bare ett lite mindretall tjener på.

USA er imperialistisk
I dag er det ei imperialistisk supermakt – USA. USA har de siste femti åra vært innblanda i over to hundre væpna konflikter. Sida USA er imperialistisk, er USA nødt til å bruke våpen for å nå måla sine. Noen av de seineste eksempla på dette er bombinga av Jugoslavia og krigen mot Irak. I Jugoslavia måtte USA sikre seg kontroll over en region (Balkan) som er et slags bindeledd mellom Midtøsten og Vesten. Under krigen mot Irak var det amerikanske oljeinteresser som sto på spill. Andre eksempler på imperialistisk krigføring fra USA si side er krigen mot Vietnam og også den krigen som føres mot Afghanistan i dag.

Afghanistan – offer for imperialisme
Krigen mot Afghanistan er en imperialistisk krig. Sjøl om en av grunnene til at USA går til krig mot et av verdens fattigste land, er fordi folk i USA krever hevn etter terrorangrepet mot World Trade Center, ligger det økonomisk vinning i denne krigen. Afghanistan har rike gassforekomster. Samtidig er Midtøsten en ustabil region, hvor USA har store økonomiske interesser. USA er nemlig avhengig av import av olje fra landa i denne regionen. Denne importen må være sikker, for hvis kranene skrus igjen i disse områdene, vil USAs økonomi gå ad undas.

Økonomi i krise
Økonomien til USA er i dag i krise. På de amerikanske børsene peker kursene nedover. Det amerikanske forsvaret vil også ha mer penger, men etter at den kalde krigen er over, har ikke USA noe klart fiendebilde. Den ”Krigen mot terrorisme” som USA nå fører, er et slikt fiendebilde. For at forsvaret i USA skal få mer penger, trengs det fiender å bruke våpnene mot… Ossama bin Laden har blitt denne fienden. Å tru at denne nye fienden kan bli redningen for den amerikanske økonomien og den amerikanske krigsmaskinen, er for optimistisk. Likevel kan han brukes til å smøre tannhjulene i amerikansk økonomi sånn at den holder ei god stund til.

Kommunister er antiimperialister
Kommunister har alltid vært antiimperialister. Da den første verdenskrigen brøyt ut, var det mange sosialister som støtta ”sine” regjeringer og ”sine” kapitalister, mot de andre landa. Det førte til at det internasjonale samarbeidet mellom sosialistene brøyt sammen. Kommunistene nekta å ta stilling for eller mot Tyskland eller England. Kommunistene hevda at dette var en krig mellom kapitalistiske land som sloss om ressurser og markeder. Slik må også vi tenke i dag. Når norske oljeselskaper suger olje ut av det Kaspiske havet, må vi kjempe mot oljeimperialismen, sjøl om det er ”våre” oljeselskaper som er imperialistene. Når Petersen og Bondevik støtter USAs imperialistiske kriger, må vi kjempe mot det. Vi må alltid stille oss på de undertrykte folkene si side og kjempe mot all imperialisme, uansett hvem imperialistene er.

Kenneth Fuglemsmo har fått seg en blogg

2006-04-13T16:54:00.000-07:00

Jeg er kanskje den siste i den vestlige verden uten blogg. Inntil i dag da så klart.