revolutionary but trønder

Friday, March 16, 2007

RBT er død - lenge leve fuglemsmo.no!

Denne bloggen er død, men får ligge lit de parade. All moroa er flytta til fuglemsmo.no

Monday, August 14, 2006

En hån 2

Brage Aronsen har tilkjennegitt at han er en av de som en uke i juli hånet en stakkars journalist for at han skrev korrekt bokmål. Han har angrepet meg på det groveste i sin blogg "tumleplassen", som åpenbart er en tumleplass også for språklig revisjonisme.

Brage innrømmer sin innkompetanse men hevder dette er et politisk spørsmål om "demokratisk" språklinje. Han går, med ordet "demokrati" på sin fane (sannsynligvis feilstavet), til angrep på språknormering i sin alminnelighet. "La folk skrive som de vil!" skriker Brage, fra sitt imaginære elfenbenstårn.

Jeg er demokrat, men først og fremst er jeg kommunist. En kommunist setter det internasjonale proletariatets interesser først, før liberale "verdier" og anarkistisk pluralisme. En fullstendig oppløsning av språknormen vil gjøre skriftspråket mindre tilgjengelig, både for den jevne norske arbeider, og våre nye landsmenn og -kvinner, som skal lære dette språket. Skal kamerat Fatima lære å "skrive som hun vil"?

Brages anarkistiske og liberalistiske tilnærming til det skrevne ord, ville i praksis, om det ble påtvunget samfunnet, gjøre språket og media enda mer utilgjengelig for arbeiderklassen og en rekke segmenter av det norske folket. I klartekst en forsterking av det ideologiske, politiske og miltære diktaturet til borgerskapet.

Vedlegg (fra ordbok.no):
BOKMÅL: hån -en (lty) uttrykk for forakt, ringeakt filmen er en h- mot vårt fedreland / h- og spott

NYNORSK: hån m1 (lty hon) spott, spit, hæding, vanvørdnad avvise ein med h- / utsegna er ein h- mot alle

Sunday, August 13, 2006

EN hån!

Etter en røslig frokost med både egg og beiken, andre dag på hytta på Hvaler, leste en av hyttekameratene høyt fra Aftenposten Aften. En journalist brukte uttrykket "en hån" og dette ble gjenstand for heftig diskusjon. Noen (husker ikke akkurat hvem) lo av dårlig sommervikarjournalistikk. Ifølge vedkommende besserwisser heter det nemlig "ETT hån" ikke "EN hån". Undertegnede tok journalisten kraftfullt i forsvar. Jeg var hellig overbevist om at "EN hån" var fullstendig korrekt. Jeg har utallige ganger gått til angrep på ikke bare EN, men mange hån mot arbeiderklassen, folket, grunnloven, folkeretten, kvinner, fattigfolk, innvandrere, bilister, kommunismen, revolusjonen, ytringsfriheten, menneskerettighetene osv.

Diskusjonen utartet, og til min store overraskelse var jeg alene (!) om å forsvare denne korrekte språlinjen. Av ni (og etterhvert flere!) hytteturister, var jeg ensom om å fordømme bruket av "ETT" foran "hån". Isolert som vi var, kunne vi ikke sjekke ordbok e.l., men i fortvilelse sendte jeg melding til tre intelektuelle kamerater. Tea (litteraturstudent) og Jan Erik (språkstudent) støttet meg, mens en kjønn- og likestillingstudent med nordnorske aner hellet mot "ETT" (noe tvilende). To trønderske kamerater jeg snakket med på telefon regelrett lo av min påstand om at det heter "EN hån".

På lørdag hadde dataprogrammerer Wilhelm kommet til hytta med sin usedvanlig lekre Sony Ericson med nettleser. Han støttet også "ETT hån", men var så høflig å sjekke ordlista på internett. Og skulle du sett *laaaaaaaaaaaaaaaaaang fanfare med påfølgende trommevirvel og symbalrunking* den korrekte skrivemåten er EN hån! Ikke ETT hån, men EN hån! EN hån!

Denne historien er full av lærdommer. Å ha flertallet mot seg, betyr ikke at man tar feil. Mao hadde rett i at kommunister kan være dumme (og barnslige). Hvis man bare hakker lenge nok på et fjell (i denne historien et fjell av språklig inkompetanse) kommer tilslutt utviklingen og vitenskapen til unnsetning og fjerner fjellet, som et svensk tigerskott pulveriserer et pølsebrød hvis man tenner lunten og lar den erstatte pølsen.

Jeg er en dårlig taper, ingen tvil om det. Men til gjengjeld er jeg også en forferdelig kjip vinner. ;)

PS: Alle angrende syndere oppfordres til å gjøre offentlig selvkritikk på denne bloggen.

Tuesday, August 08, 2006

Årets siste

ferietur går av stabelen i kveld. Skal kjøre til hyttetur på ærverdige Hvaler. Mellom Fredrikstad og Strömstad. Ja, der hvor alle rikingene har hytter. Blir sjov!

Sunday, August 06, 2006

Hva er et riktigst fokus i feministisk kamp?

Når kjønnsroller blir det sentrale framfor patriarkalske maktstrukturer, vil det åpne for at menn som kjønn kan framstilles som offer framfor herskere.

Jeg mener Rød Ungdom har vridd sitt feministiske fokus fra økonomiske fordeler og familien som mannens maktbaser og over på først og fremst kjønnsrollene. Det fører til et umarxistisk syn på kvinneundertrykking og individualisering av problemene knyttet til patriarkatet. Fokus flyttes fra overbygning til basis.

Det har blitt hevdet at kvinner er likestilt i basis, fordi lovene likestiller menn og kvinner, og at dette er et stort paradoks for oss feminister. Da står vi tilsynelatende igjen med kun kjønnsrollene å endre på. Men lover er også en del av overbygningen og lovene alene kan ikke endre basis dramatisk. I dag hersker borgerskapet på grunnlag av kapitalisme, imperialisme, kvinneundertrykking og rasisme. Det er et sammenfiltret og sammenhengende system som sikrer den overveiende hvite og mannlige delen av den vestlige overklassen sitt grep om Verdenssamfunnet.

Det er ikke feil av feminister å føre ideologisk kamp eller kamp om lover og regler. Men kjernen i kvinneundertrykkinga er menns relativt større økonomiske makt, og, delvis gjennom den foran nevnte, maktposisjon i familien. Menns gjennomsnittlige fysiske overtak og machokulturen øker denne makten. Dette er strukturer det er umulig å fjerne med god vilje. Uansett hvor revolusjonær og feministisk man er som individ, vil revolusjonære menn i gjennomsnitt ha mer makt enn gjennomsnittskvinnen. Det kan man verken tenke eller føle seg ut av.

Det kan sammenliknes med imperialismen, hvor hvite vestlige arbeidere ikke kan solidarisere seg ut av det faktum at vi delvis vinner fordeler på bekostning av den fattigere og mer utarmede arbeider- og bondeklassen i den tredje verden. Likheten er slående og krever at fokuset rettes mot grunnlaget for undertrykkinga. Dets vesen framfor framtredelsesformen. Og det tror jeg kun kommunister er i stand til å gjøre fullt ut.

Maoistenes analyse av Sri-Lanka

For de veldig spesielt interesserte:

Tasks of the Maoist revolutionaries in Sri Lanka

Sri Lanka is simmering with un-resolvable class and national contradictions and caught up in a spiral of organic political crisis. It is being held together by a fractured and defunct feudal-colonial / comprador-bureaucratic state propped up by world imperialism. The so-called “peace process” is in crisis. It is held together by a fragile cease-fire. The “peace process” has resulted only in facilitating direct foreign penetration into the lifelines of the island- politically, economically and strategically more than ever before. The US has entered into the “Acquisition and Cross-Servicing Agreement” with the Sri Lankan state, which provides it with free access to all land, sea and air military facilities. It is training and modernizing the armed forces on a new level, including the intelligence services. India has gained access to the strategic oil tank facilities in the Trincomalee harbor. The CIA, MOSSAD and RAW are having a field day all over the island! The World Bank and the IMF has sunk their fangs even more deeply into the economy. The people face a spiraling cost of living. They have no hope for the future. Extremists, racists, and fascists have gained access to state power. The fractured ruling class plays a deadly game of chess to grab state power, while the Tamil nation- and the people- bled by two decades of war, is held hostage. The people pay the price for the politics of a blood-drenched, genocidal, fascist-terrorist feudal-colonial state enforced by a parasitic, corrupt and defunct ruling class, propped up by world imperialism.

The foremost duty of the Maoist revolutionaries is to forge their conscious and principled unity to rebuild the Ceylon Communist Party –Maoist, on the solid foundations of Marxism-Leninism-Maoism. A party of a new type, a genuine vanguard revolutionary Maoist Communist Party must be built by destroying a deeply entrenched revisionist- economist past. It must be built on the basis of forging the most advanced scientific proletarian revolutionary theory, line, program, strategy and plan in accordance with the concrete conditions of the Lankan revolution. This is to be done through the course of deepening revolutionary practice in advancing the class struggle and building the organizational unity, strength, discipline and fighting capacity of the proletariat, in unity with the oppressed masses and nationalities. This has proven to be a tortuous task. There are many barricades to overcome: The task has been compounded by repeated desertion, capitulation and splits internally. By the destruction caused by the terrorist insurgencies of the Revisionist/Social-Fascists and the crass betrayals of the Parliamentary revisionists. By the over-determination of the National Question and the dominance of the bourgeois ideology and politics of chauvinism and nationalism. By the lure of the illusions of the open–market economy, accompanied by the virulent, anti-Communist, narcissistic ideological onslaught of imperialism. The chief subjective factor, however, has been the inability to forge a vanguard of genuine Maoist revolutionaries to undertake the task of rebuilding the party. Yet, those who have steeled themselves in struggle and who continue to have un-shaking faith in the masses, in world revolution and in MLM shall continue their efforts towards building the party. They will do so in order to advance the Lankan revolution in the context of hastening the world revolution and the worldwide victory of Communism.

Ceylon Communist Party- Maoist

Monday, July 31, 2006

Hvem er våre venner - global intifada!

I en tidligere post har jeg skrevet litt om hvem som er fienden (http://fuglemsmo.blogspot.com/2006/07/hvem-er-fienden.html). Men hvem er våre venner?

1. Vi (kommunister altså) er for kommunismen = klasseløst samfunn, fred og frihet for hele menneskeheten.

2. Bare arbeiderklassen alliert med resten av folket (altså alle minus fienden og deres allierte) kan skape dette samfunnet gjennom bevisst valg av kommunistisk styresett.

3. Kun gjennom revolusjon, gjennom kamp, gjennom å utfordre imperialismen og kapitalismen politisk og militært, kan vi fjerne borgerskapet fra makten.

For å illustrere:
I dag er den sionistisk-imperialistiske krigsmaskinen igjen løs i Midt-Østen. Brennpunktet for folkets kamp mot imperialismen står akkurat nå i sør-libanon. Våre venner er de som ikke gir opp, de som kjemper, de som står imot, de som viser vei.

Hizbollahs raketter er folkets raketter, de er våre raketter. Hizbollahs kamp mot sioniststaten, på tross av Hizbollahs religiøse konservativisme og reaksjonære og føydale trekk, viser vei for alle som vil avskaffe imperialismen.

I dag er antiimperialisme = støtte til Hizbollah og det libanesiske og palestinske folket. Hvorfor støtte Hizbollah når man ikke er enig med Hizbollahs maksimumsprogram, selv om man ikke er for islamistisk politikk? Fordi de kjemper. Så lett er det. De kjemper en rettferdig kamp, med riktige midler. Væpnet imperialisme må møtes med væpnet antiimperialisme.

Frihet for Palestina!
Seier til den palestinske og libanesiske motstanden!
Global intifada!

Saturday, July 29, 2006

Socialdemokrati - klassforräderi!

(Innledning for seminaret "Politisk idéhistorie" på RUs sommerleir 2006)

Sosialdemokratiet

1) Arbeideraristokratiet
Da Lenin utviklet sine teorier om imperialismen som kapitalismens høyeste stadium, utviklet han også teori om ”arbeideraristokratiet”. Han mente at det i de imperialistiske landene utviklet seg en gruppe mennesker som kom fra arbeiderklassen, men fikk sammenfallende interesser med imperialismen og borgerskapet. Lenin mente at den ekstra profitten kapitalistene fikk gjennom imperialistisk utplyndring gjorde at de kunne kjøpe opp deler av arbeiderklassen.

I Norge kan vi si at arbeideraristokratiet finnes på tre nivåer:
1: De heltidstillitsvalgte som bedriftsledelsen forholder seg til som arbeidernes representant, men som samtidig er ansvarliggjort av lov og avtaleverk i forhold til bedriftens ve og vel, og som er ansvarlig for å sikre arbeidsfred på bedriften. Disse har også, vanligvis bedre arbeidsforhold enn sine arbeidskamerater.
2: På høyere nivå finnes sjikt som både har større inntekter, og som har større ansvar for å sikre klassesamarbeidet og freden.
3: Øverst finnes et lite sjikt av arbeideraristokrater som er sentralt plassert i samfunnsmaskineriet, blant annet i større bedriftsstyrer og som kontrollerer større bedrifter eid helt eller delvis av fagbevegelsen. De kan veksle mellom å være fagforeningspamp og statsråd og tilhører borgerskapet, uavhengig av om de det ene året er minister og det andre året er i toppen for en hovedorganisasjon.

Lenin hevdet at arbeideraristokratiet er den sosiale hovedstøtten til borgerskapet, altså at de er den delen av folket som er viktigst for å bevare kapitalismen og hindre utviklingen av en revolusjonær bevegelse. Disse gruppene er sterkt preget av klassesamarbeid og lojalitet til det borgerlige systemet. De er ofte i veien for radikal fagforeningskamp og revolusjonær kamp. Arbeideraristokratiet er tett knyttet til de reformistiske og sosialdemokratiske ideene.

2) Revidering av marxismen
På begynnelsen av 1900-tallet hadde Marx og marxismen hadde enorm respekt i den internasjonale arbeiderbevegelsen. Selv om få partier var virkelig gjennomsyret av Marx og Engels vitenskaplige teorier, var ingen retninger sterke nok eller godt nok organiserte til å virkelig utfordre marxismen i arbeiderklassen. Det sterkeste arbeiderpartiet var det tyske SPD.

En av lederne i dette partiet, Eduard Bernstein, ble opphavsmannen til revisjonismen. Denne retningen tok ikke et fundamentalt og åpent oppgjør med Marx, men gjennom "revideringer" forkastet den de viktigste konklusjonene i marxismen. Bernsteins teori munnet ut i to grunnleggende ”revideringer”:
1: Jo lenger kapitalismen utvikler seg, jo mindre sannsynlig blir sammenbruddet.
2: Arbeiderbevegelsens mål er sosiale reformer, ikke sosialistiske revolusjoner.

På denne tiden kalte alle arbeiderpartiene, selv de revolusjonære og kommunistiske, seg for sosialdemokrater. Men da revisjonismen til Bernstein & Co vant fram i for eksempel Det Norske Arbeiderparti, brøt de revolusjonære med sosialdemokratene og dannet kommunistpartier.

Det klassiske sosialdemokratiet kjennetegnes tydeligst ved at de er mot revolusjon. De er reformister. På grunn av
a) sin mangel på korrekt, marxistisk, økonomisk analyse av kapitalismen og nødvendigheten av at kapitalismen skaper kriser og kriger selv om du prøver å reformere den
b) sin tro på staten som et ganske nøytralt apparat som kan brukes til arbeiderklassens beste, og troen på at staten og statlig drift står i motsetning til kapitalen
c) at sosialdemokratiet som tankesystem utvikles av mennesker som enten er en del av borgerskapet og et arbeideraristokrati som på mange måter har interesse av å opprettholde kapitalismen og imperialismen

Dette gjør at sosialdemokratiet IKKE er en del av venstresiden. Det er en borgerlig ideologi som tjener kapitalismen.

Mot sosialdemokrati står marxismen som sier
a) at kapitalismen som system MÅ føre til kriger, kriser, urettferdighet og nød. At kapitalismen aldri kan bli stabilt for flertallet av Verdens befolkning og at bare revolusjon og utvikling til kommunismen er løsningen.
b) at staten er kapitalistenes stat, den er ikke vår venn og kan ikke bli arbeiderklassens redskap. Arbeiderklassen må ta makta fra kapitalistenes stat og erstatte den med en arbeiderstat.

3) Det Norske Arbeiderparti
For å forstå sosialdemokratiets klassekarakter fullt ut må vi se på historien til sosialdemokratiet i Norge. Siden 1920-tallet har Arbeiderpartiet (Ap) vært det fremste sosialdemokratiske partiet i Norge og de har vært borgerskapets viktigste parti. I 1923 brøyt Ap med kommunistene. De neste 10 åra kvitta de seg med målet om revolusjon og et klasseløst samfunn. I 1935 danna de regjering med hjelp av Bondepartiet og Ap har hatt regjeringsmakt i over 55 av de neste 70 åra. Arbeiderpartiets æra i norsk politikk starta med deres støtte til Hovedavtalen i 1935. Denne avtalen mellom Ap-dominerte LO og arbeidsgivernes organisasjon, sikrer ”arbeidfreden” mellom tariffoppgjøra ved å forby streiker som ikke er leda av LO-ledelsen. Den er kalt grunnloven til norsk klassesamarbeid.

Etter 2. verdenskrig og den tyske okkupasjonen av Norge, sto Arbeiderpartiet i spissen for ei kapitalistisk oppbygging av Norge. De første 25 åra etter krigen var prega av en høykonjunktur i den kapitalistiske verdensøkonomien. Så lenge høykonjunkturen varte, kunne Arbeiderpartiregjeringene levere varene; velferd og trygghet, innafor rammene av kapitalismen.

Sjøl om Arbeiderpartiet satte norsk storkapitals interesser først i sin politikk, kunne de innføre mange velferdsgoder som ikke gikk på tvers av borgerskapets profittbehov. I samme tidsperiode tok Arbeiderpartiets ledelse klart stilling for det imperialistiske verdenssystemet. De meldte Norge inn i Nato i 1949, uten folkeavstemming og uten debatt innad i eget parti. På 50-tallet blei Norge innmeldt i Efta og i 1972 sto Ap-ledelsen i spissen for å melde Norge inn i EEC (dagens EU). Inspirert av bl.a. Churchill og CIA, var Ap-lederne fremst i kampen mot kommunistene i Norge.

På midten av 1970-tallet var verdensøkonomien prega av børskrakk og krise. Mot slutten av dette tiåret satte Ap-regjeringa i gang ”innstrammingspolitikken”. Blant tiltaka deres var mindre regler og subsidier for næringslivet, avregulering av boligmarkedet – en direkte årsak til den vanvittige prisstigningen på boliger og stopp i lønnsøkningene. Det var slutt på høykonjunkturen og over hele Vesten slo den nyliberalistiske politikken og ideologien gjennom. I Norge har Ap-ledelsen vært den fremste gjennomføreren av nyliberalistisk politikk. På 80-tallet la Ap-regjeringene flere oppgaver på kommunene og fylkeskommunene men pengene til å gi et godt tilbud, fulgte ikke med.

På 1990- og 2000-tallet har nyliberalismen – og Arbeiderpartiet – følgende rulleblad å vise til:
- Pensjonsreformen, 20% reduksjon av pensjonsutbetalingene og tilrettelegging for privat fondering.
- Sjukehusreformen, som tok sjukehusene ut av folkevalgt kontroll og gjorde sjukehusene om til helseforetak som drives etter bedriftsøkonomiske prinsipper.
- Børsnotering og delprivatisering av Telenor og Statoil
- Europas mest liberale vannkraftlovgiving
- Posten som bedriftsøkonomisk foretak
- Nyliberal omlegging av skolesystemet (reform 94, reform 97 og kvalitetsreformen)
- Nyliberale prinsipper i NSB og jernbaneverket i form av bl.a. New Public Management
- Oljefondet som kapitalreserve for all verdens storkapitalister

4. Venstrereformismen
Ettersom flere sosialdemokrater syntes arbeiderpartiet sviktet sitt uttalte mål om sosialisme og hadde for nært forhold til USA-imperialismen, ble forløperne til SV dannet. SV ble tilsynelatende et sosialistisk alternativ til Ap. I praksis har partiet hele tiden vært Aps støtteparti. De har vært en del av Aps grunnlag for å holde på sine posisjoner, lokalt og nasjonalt. SVs reformisme framstår som et alternativ til Ap, men i realiteten er de kun en nyanse av sosialdemokratiet.

I likhet med de sosialistene som på en måte havnet mellom sosialdemokrater og kommunister for 100 år siden, kan ledende SVere, iallfall tidligere i partiets historie, framstå som revolusjonære og marxistiske. Faktisk mente SVere og SUere på 70-tallet at de sto til venstre for AKP(ml) og at de var mer leninistiske enn AKP. Da kommunistene brøyt med Arbeiderpartiet for 80 år siden, kalte AUF seg for Venstrekommunistisk Ungdomsfylkning. De ville framstille seg selv som mer radikale og lenger til venstre enn kommunistene. Det skal vi fortsatt være svært obs på; sosialdemokrater og reformister kan ofte framstille seg som revolusjonære og sosialister.

Men venstrereformistene anerkjenner ikke nødvendigheten av å danne revolusjonære partier med kommunismen som mål. De anerkjenner ikke at revolusjon er eneste mulige vei til sosialisme og kommunisme. Deres analyser av staten sier at staten delvis er hevet over klassene og dermed sier de at sosialister kan bruke den kapitalistiske staten til å skape en bedre kapitalisme eller til og med innføre sosialismen.

De ender opp med å bli mest opptatt av velgeroppslutning om partiets stortingsgruppe og de lokale parlamentarikerne. Desto større oppslutning de får, desto mer eser det lønnede partiapparatet ut. De vil ha egeninteresse i det borgerlige systemet og deres stillinger er avhengige av valgresultat. Dette vil forsterke tendensen til å akseptere rammene kapitalismen setter, akkurat som for byråkratiet i fagbevegelsen.

Venstrereformismen blir en måte å kanalisere opposisjon mot kapitalismen inn i ufarlige former. De kan ikke lede konsekvent klassekamp og konsekvent streikestøtte. De vil vakle når de blir konfrontert med at andre folk sloss med våpen i hånd for friheten sin. De synes det er vanskelig å støtte Hizbollah og Hamas mot Israel og de klarer ikke å ta stilling for maoistene som sloss i Nepal. De vil hemme utviklingen av revolusjonære bevegelser. På tross av at mange oppriktige sosialister er medlemmer i slike partier, vil ikke partiene kunne være redskaper for å skape sosialisme eller kommunisme. Derimot blir de redskaper for å bevare kapitalismen, imperialismen og borgerskapets politiske og økonomiske diktatur.

Hva slags parti jeg vil ha

Innlegg i paneldebatt på Rød Ungdoms sommerleir på Utøya, 2006.

[Resten av panelet besto av Mimir Kristjansson - leder i RU, Marthe Mjøs Persen - nestleder i RV og Hannah Helseth - magasinet Fett (ex-RU og -Manifest). Panelet var ikke kjemperepresentativt akkurat... De tre andre var svært enige, og det var ingen representant for "sentrum" i RV. Mange fine innlegg fra "salen" (plenen).]

Presentasjon og innledning
Jeg heter Kenneth og jobber som maler og byggtapetserer i Trondheim. Jeg er leder for ungdomsutvalget til LO i Trondheim, er aktiv i RVs bystyregruppe og i RU-laget mitt.

Jeg sitter også i sentralstyret til AKP og representerer derfor AKP i dette panelet. AKP har ikke hatt landsmøte etter at debatten om nytt parti startet. AKP skal ha landsmøte til høsten og først da blir AKPs standpunkt vedtatt etter diskusjoner som nå pågår i lagene og med RV og RU.

Jeg skal derfor mest ta utgangspunkt i mitt personlige syn på nytt parti, mer som ”kommunistkenneth” enn ”herr AKP”. Jeg skal først presentere det foreløpige synet som AKPs ledelse har.

AKP om nytt parti
Ledelsen i AKP er for et nytt parti. AKP-ledelsen har ikke stilt noen ufravikelige krav til et nytt parti, men vi har som utgangspunkt at et nytt parti må ha kommunismen som mål. Dette betyr ikke at vi krever at navnet til det nye partiet må inneholde ordet ”kommunist” eller at alle skal kalle det et kommunistparti eller at alle medlemmene må være kommunister. Men det betyr at målet er tydelig i programmet og det innebærer også at partiet må være et ”hjem for oss og et hjem for deg”. Det kan ikke være plass til antikommunisme i et nytt parti.

AKP-ledelsen mener at et nytt parti må få en organisasjon hvor lagene er det som teller. Lagene må ha makta i partiet. I storbyer som Oslo, Bergen og Trondheim, og andre steder det er mulig, bør det nye partiet ha mange lag. Lagene bør bestå av så få folk at de kan møtes, diskutere og arbeide som kollektiver. Verken AKP eller RV har ”aktivitetsplikt” i dag. Men i AKP deltar det store flertallet av medlemmer i laget sitt. Det må vi få til i det nye partiet også. Et ord noen har brukt er ”forpliktende fellesskap”. Jeg håper et nytt parti kan bestå av mange slike.

Hva slags parti jeg vil ha
Nå forlater jeg AKP-ledelsens syn, over til flere ønsker som ”kommunistkenneth” har for et nytt parti.

Partiet jeg ønsker meg må være et konsekvent antiimperialistisk parti. Det vil si at når Israel angriper Libanon, når USA, EU og Norge isolerer Hamas, må også det nye partiet vite at vår støtte og solidaritet er hos de som kjemper aktivt mot imperialismen. Vi må støtte Hizbollahs rett til å sloss militært mot okkupanten, deres rett til å skyte og ta til fange okkupantsoldater. Vi støtter de undertyktes rett til å velge sin egen vei til frigjøring og vi støtter konsekvent all kamp mot okkupasjon og imperialisme.

Jeg vil ha et nytt parti som preges av rød feminisme. Det vil si at vi ser at kapitalismen og kvinneundertrykkinga henger sammen. Kapitalismen er et viktig hinder for full kvinnefrigjøring og kapitalistene og overklassen tjener på å splitte arbeiderklassen, på at arbeidermenn slår arbeiderdamer og kjøper prostituerte, på lav kvinnelønn og alt gratisarbeidet som damer gjør i familien.

Jeg vil ha et radikalfeministisk parti som mener at menn, som kjønn, undertrykker kvinner. Menn er ikke rammet av kvinneundertrykkinga. Vi blir kanskje kalt homo hvis vi danser ballett, men vi tjener 1/3 mer enn damer i Norge. Hvis jeg får hundre tusen i året ekstra, kan hvem som helst få kalle meg homo så mye de vil. Det er hovedsaken, selv om det finnes unntak hvor menn er dårligere stilt enn damer. Et virkelig revolusjonært parti være et kvinneparti.

Et nytt parti må klart avgrense seg til sosialdemokratiet. Sosialdemokrati kan se ut som ”venstre” i Stortinget, men i virkelighetens verden er bare de kreftene som bidrar til mer klassekamp, mer kamp mot imperialismen og øker sjansene for revolusjon og sosialisme som er virkelig venstre. I den store klassekampen, kampen mellom sosialisme og kapitalisme, er det ikke ei høyre-venstreakse som vi lærte på skolen, det er to vektskåler. I den ene sitter Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen sammen med Frp-lederne, kapitalister og resten av borgerskapet. I den andre er de revolusjonære krefter som bidrar progressivt til kamper mot kapitalismen.